Den ene grupperingen frykter for kunstens integritet dersom kunstsiloen fortsetter i det de anser som en populistisk retning som med tiden vil gi prosjektet preg av en fornøyelsespark. Den andre grupperingen ser ingen motsetning mellom kapital, søken mot nye publikumsgrupper og den kunstneriske integriteten.

Så langt lite nytt, men noe har endret seg i den Norske kulturpolitikken og endringene har store implikasjoner for kunstfeltet og ikke minst for kunstnerne selv og er på mange måter horisonten denne debatten bør ses opp imot.

Endringene kan samles i fire hovedbolker der den første er endringene i kunstutdanningene selv med en bevegelse bort fra materialer og håndverkskunnskap til en tverrfaglig innfallsvinkel med fokus på tekst og konsepter. Opprettelsen av doktorgradsprogram i kunstnerisk utviklingsarbeid i 2018 er en ytterligere dreining mot en sterkere legitimering som ekspert der målbar kunnskap får en sterkere posisjon i forhold til den gamle karismatiske kunstnerrollen. Viktigheten av denne kan leses i Fuglestads satsning på kunstnerisk kompetanse via doktorgrads stipendiater. Akademikeren er lettere å måle enn kunstneren.

Fuglestads grep for å øke publikumstallene bør ses i en større sammenheng

Den andre og antagelig mest sentrale forandringen handler om statens endrede syn på kunstens rolle i samfunnet. I artikkelen The social contract of artist in the era cultural industries fra 2016 skriver Sigrid Røyseng at kulturpolitikken tidligere har gitt støtte til kunstnerisk arbeid som var forskjellig fra og en motpol til kulturindustrien. Det har blitt ansett som uforenelig med kunstens autonomi å skaffe seg markedsinntekter og privat finansiering. Den nyliberale vendingen i den norske kulturpolitikken kommer med en ny logikk der kunsten blir fri av å vende seg mot en markedsorientering og finansiering fra private aktører.

I perioden mellom 2005 og 2013 ble det en kraftig økning i kulturbudsjettet, men midlene gikk i hovedsak til kulturinstitusjoner og ikke til kunstnerstipender. Økningene på kulturbudsjettet har gitt en massiv vekst i administrasjonen i de store kulturinstitusjonene, mange fine og trygge arbeidsplasser for økonomer, HR-medarbeidere og markedsfører, mens kunstnere, skuespillere, musikere blir innleid til kortere prosjekter og midlertidige kontrakter. Det er litt pussig at kunstnere anses å jobbe best under sterkt press og usikre økonomiske forhold, mens administrative stillinger skal være trygge og forutsigbare.

En tredje endring er tendensen til å se på kunst og kunstnere med et instrumentelt blikk. Statens tildeling av midler i det egalitære midtsjiktet i kunstfeltet tilfører kunsten politiske motiver og moralske føringer. Med innføringen av den kulturelle skolesekken og påfølgende stortingsmelding i 2002 befestes synet på kunsten som oppdragende og god, og man kan argumentere for at statens føringer endrer kunstnernes syn på sin rolle i samfunnet fra å være en som nettopp står utenfor det konforme og kan kritisere den store nasjonale enigheten til å bli en sosialdemokratisk aktør i det godes tjeneste.

En fjerde bolk av endringer er knyttet opp mot den store digitale revolusjonen som har transformert alle bransjer og felt det siste tiåret. Den digitale teknologiens stadige søken etter publikums gunst og oppmerksomhet har sammen med markedskreftenes inntog i kulturlivet endret institusjonenes roller fra å skulle formidle og lære sitt publikum noe nytt til å behandle de besøkende som sjefen. En søken etter opinionens anerkjennelse og tendensen til å se på kunst som en vare vil sammen med algoritmenes logikk forenkle og forsterke kjendis og underholdningsaspektet i kunstformidlingen.

Fuglestads grep for å øke publikumstallene bør ses i en større sammenheng og er i høy grad et resultat av en villet statlig kultur politikk der man har åpnet for private aktører og økt kommersialisering av kunstfeltet.