Men å fremstille historien «som det faktisk skjedde» er noe moderne historikere tar litt avstand fra. Det går nemlig ikke an å gjenskape fortiden nøyaktig slik den var.

Historien er skapt av historikere, men historikere er igjen skapt av historien. Kjønn, økonomisk klasse, nasjonalitet, alder osv. er alle med på å forme en historiker, og gir historikeren visse perspektiver i formidlingen sin. Fortidens kilder snakker aldri for seg selv, men blir tolket om og om igjen av nye historikere med nye perspektiver som dermed stiller nye spørsmål om disse kildene.

Ridley Scott sin Napoleon, med Joaquin Pheonix i hovedrollen, er et godt eksempel på dette. Da jeg satt meg ned i kinosalen forventet jeg å få en historie om en helt som reddet Frankrike fra et kaos og ledet landet inn i storhet.

Dette er en av to fortellinger man hører om Napoleon. Den andre fortellingen er at han var en imperialistisk tyrann. I begge fortellingene er Napoleon en stor og mektig mann, uavhengig om han var god eller ond. Her tenker jeg på maleriet Napoleon krysser Alpene (1801) av Jacques-Louis David, der Napoleon rir dramatisk på sin hvite hest med franske soldater i bakgrunnen.

Dette er ikke den mannen vi ser i Napoleon. Scott bestemmer seg for å rakke litt ned på den franske keiseren. I stedet for en overmenneskelig skikkelse, får vi her en arrogant, selvopptatt mann med et svakt ego og liten respekt for kvinner. Napoleon blir menneskeliggjort i filmen. Ja, han er et militært geni som vinner gang på gang i filmen, men han er allikevel et menneske. Ikke et menneske vi liker, men fortsatt et menneske.

Denne framstillingen av Napoleon får Ridley Scott frem ved å inkludere Joséphine i fortellingen. Joséphine var Napoleons kone og elskerinne, og i filmen er det deres forhold som har hovedfokus. Napoleon (i filmen) er helt besatt av Joséphine, og krever hennes absolutte lojalitet og annerkjennelse. Han bryr seg ikke spesielt mye om følelsene hennes, om hun er glad eller ikke. Napoleon er opptatt av at Joséphine skal elske han, og gi han en arving.

Et eksempel på dette er når han forlater soldatene sine i Egypt for å snakke med Joséphine. Den vanlige forklaringen til at han flyktet fra Egypt er at han tapte et slag. Men i filmen er det på grunn av at Joséphine er utro mot Napoleon, og han blir så opprørt av å høre dette at han deserterer soldatene sine for å dra hjem og gi henne en skjennepreken. Her ser vi en menneskeliggjort Napoleon som er styrt av irrasjonelle følelser.

Når de har samleie er det ingen erotisk musikk som spiller. I stedet får vi en kåt Napoleon som har sex med en veldig uinteressert Joséphine. Han bryr seg ikke om hennes nytelse, og det er klein stemning i scenen (og i kinosalen).

I tillegg til forholdet med Joséphine blir Napoleon også menneskeliggjort i slaget ved Toulon, der han er livredd for å dra i kamp. Han svetter og er klart stresset både før og under slaget. Videre har vi også scenen der han går rundt i tsar Aleksander sitt palass i Moskva. Palasset, som resten av byen, er helt forlatt av russerne. Han setter seg ned på tronen og fuglelort faller ned på tronen, mens han sitter på den.

Dette er fortsatt en historie der et enkeltindivid oppnår store ting. Napoleon tar makta i Frankrike. Han vinner slag. Han er sjef.

Men selv om Napoleon (2023) er en historie om en stor mann som endrer verden, viser også Ridley Scott og Joaquin Pheonix at bak den majestetiske skikkelsen var det faktisk en mann. Ved å ta med et nytt perspektiv, Joséphine sitt perspektiv, gir Scott oss en ny historie om Napoleon. Vi får historien om en arrogant mann avhengig av andres annerkjennelse. Det er ikke bare en stormannshistorie lenger. Napoleon viser at måten historien blir fortalt på er avhengig av hvilke perspektiver vi velger å ta med. Om historien blir fortalt av en historiker, journalist, regissør eller besteforelder, så blir den påvirket av hvordan den personen velger å fortelle den.