Splitt-og-hersk er en eldgammel krigsteknikk. Nå ser vi den igjen i full gru. I Russland, i Ukraina, i Israel, i Palestina, i kommentarfelt og i egne gater. Forsøk på å dele oss mennesker opp i «oss» og «de andre». Oss som skal ha universelle menneskerettigheter. Og de som ikke skal det. Fordi de er annerledes. Farlige. En trussel mot oss andre. Men den egentlige trusselen, den er om vi slutter å holde sammen.

Vil vi gjøre noe med verden, hjelper det å begynne der vi er. Kristiansand er, og skal være, en by for alle. Det er derfor tanken bak bindersen må frem igjen nå. Den lille papirklemma den norske motstandsbevegelsen bar på jakkeslaget under andre verdenskrig for å vise at om nazismen hadde invadert landet vårt aldri så mye, hadde den ikke invadert tanker og hjerter.

De neste ukene fylles ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter med binders, scenekunst og motstand mot splittelse. Sammen med Den kulturelle skolesekken i Agder, FN-sambandet og Kristiansand kommune, inviterer vi tusenvis av elever, lærere og byens befolkning til en markering for menneskeverd og samhold. Forestillingen heter «Vi er tilbake», og henter tittelen sin fra banneret som ble hengt opp under naziflaggheisingen utenfor ARKIVET 9. april 2018. Sammen med publikum, vil vi skape en protest mot alle radikale krefter og alle former for undertrykkelse. Vi håper alle som ønsker å stå sammen med oss FOR universelle menneskerettigheter – MOT diskriminering, undertrykkelse, apartheid, terror, kollektiv avstraffelse og krig, vil komme på besøk.

«Vi er tilbake» er en forestilling vi alle skaper sammen. Akkurat som vi skaper samfunnet vårt med hva vi sier og gjør. Eller hva vi ikke sier og gjør.

Hvordan vi mennesker omtaler hverandre, har ekstra betydning når hatet får fotfeste på jorda. Vi kan ikke sende hverandre inn i gasskammer om vi ser på hverandre som søstre og brødre. Vi kan ikke invadere eller okkupere et land når vi vet at innbyggerne der er vår egen familie. Vi kan ikke massakrere folk på musikkfestivaler eller i sine egne hjem når vi tenker på alle barn som våre egne. Vi kan ikke bombe og sulte et helt folk, om vi ikke først slutter å omtale dem som mennesker.

Gregory H. Stanton, grunnleggeren av Genocide Watch, deler veien mot folkemord inn i ti skritt som begynner med å dele mennesker inn i «oss» og «de andre» og slutter med å benekte det som har skjedd. Vi nærmer oss 27. januar og Den internasjonale Holocaustdagen, dagen der vi minnes det aller mørkeste kapitlet i europeisk historie. 7. oktober opplevde verdens jøder et grusomt ekko av Holocausts grusomheter da Hamas gikk til angrep på sivile i Israel. Både før og etter dette angrepet har sivile på Gaza blitt utsatt for umenneskelige lidelser. Det diskuteres om Vesten er medskyldige i et nytt folkemord. Noen mener ordet er på sin plass. Andre ikke. Og mens vi iherdig diskuterer for og imot om dette er et folkemord eller ikke, vokser både antisemittisme og islamofobi, bombene regner ned over sivile, barn etter barn dør – og befolkningen på Gaza sulter.

Å sammenligne Holocaust og det som skjer på Gaza, er ikke konstruktivt. Å sammenligne noe som helst med den industrielle masseutryddelsen Holocaust var, har lite for seg. Det som har noe for seg, er å stå opp mot kollektiv avstraffelse av både israelske og palestinske barn – uansett om man velger å begynne sin historiefortelling 7. oktober 2023, i 1948, i 1939, i 1920 eller 2000 år før Jesus ble født.

Vi kan ikke endre historien, men vi kan endre nåtiden og fremtiden. Vi kan være den generasjonen som reiser oss, sammen, for at ethvert barn skal få leve i fred og frihet. I Israel. I Palestina. I Syria. I Afghanistan. I Tsjetsjenia. Georgia. Ukraina. Belarus. Russland. Sør-Sudan. Kina. Tyrkia. Iran. Nord Korea. Verden.

For mens vi krangler om hvem som har mest skyld i det infernoet Bibelens land er akkurat nå, møtes verdens autokrater bak lukkede dører og legger planer for vår fremtid. Vi føler oss alle maktesløse i møte med uendelig ondskap, men vi har en kraft vi aldri må gi slipp på. Kraften som ligger i samhold. Det var slik nazismen ble overvunnet. Og det er slik vi også i dag skal overvinne ekstremistiske krefter uten respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Vi bekjemper ikke gruppefiendtlighet ved å dele mennesker inn i grupper som fortjener vår støtte og grupper som ikke gjør det. Vi bekjemper antisemittisme, islamofobi, rasisme og diskriminering ved å behandle ethvert individ som et individ med iboende verdi og rettigheter. Og vi kan alle bidra. I klasserom. På arbeidsplasser. I fotballklubber. På bussen. På sosiale medier. Å gjøre motstand mot splittelse, er motstand mot kjernen av krig. Akkurat nå har vi ikke noe annet valg enn å velge å tro at det nytter. Alle former for rasisme og diskriminering må overvinnes. Samtidig.

Derfor fester jeg bindersen i kragen nå. Og kjenner at fellesskap er styrke.

Blir du med?