Svikt i eldreomsorgen

Vi håper at den kan føre til økt fokus og debatt og at det kan tas tak i og bli bedre for både brukere og pårørende:

«Etter et hjerteinfarkt måtte pappa etter sykehusopphold på rehabiliteringssenter for å komme seg, og for vurdering av veien videre. Fantastisk plass, med fantastiske ansatte både mot pasient og pårørende. Sammen med legen og oss pårørende ble pappa vurdert til ikke å kunne dra hjem igjen for å bo alene. Behovene hans for hjelp var nå blitt større enn den omsorgen hjemmesykepleien kunne gi ham.

Dette var en tung beskjed for pappa å motta. Samtidig forsto han at det var slik han best kunne få en trygg hverdag. Som pårørende fikk vi beskjed om at vi kunne sette opp ønsker om hvor han skulle bo resten av sitt liv. Både pappa og vi andre ønsket selvfølgelig at han skulle komme hjem til den bydelen hvor han hørte til. Slik ble det ikke.

Han fikk tildelt plass i en annen bydel. Dette var litt skummelt og fremmed for både pappa og oss. Men vi hadde en positiv innstilling til det, og vi prøvde. Pappa gjorde alt han kunne for å trives. Dessverre ble misnøyen hans etter hvert så stor at vi valgte å klage og be om å få flyttet han hjem til sin egen bydel.

Det er helt forferdelig at eldre ikke skal få være på et omsorgssenter der de har tilhørighet. Når man da i tillegg til å være på en fremmed plass, må finne seg i å bo side om side med mennesker som er i en helt annen «tilstand» enn en selv er, da er trivselen så godt som dømt til å utebli.

Ja, pappa var gammel og pleietrengende, men han var helt klar i hodet, samfunnsengasjert, sosial og hadde behov for å bidra i hverdagen i sitt nye «hjem». Når den nye livssituasjonen blir preget av ensomhet fordi man ikke har andre å prate med, siden de aller fleste dessverre var demente, hjelper det heller ikke at driften av sykehjemmet ikke er god nok. Det var rett og slett ikke tid eller rom for de ansatte til å fylle pappas udekkede sosiale behov.

Vi oppfattet det slik at de ikke engang hadde tid til å prøve. Ingen av dem hadde anelse om hva slags menneske pappa var, hva han likte, hva han ikke likte, hva han kunne, ja hvem han egentlig var!

Det er helt uforståelig for meg hvordan omsorgsarbeidere skal kunne vise omsorg for mennesker de ikke vet hvem er. Det er total svikt i det å gi eldre en trygg tilværelse eller følelsen av fortsatt å være seg selv.

Når vi som unge eller eldre friske velger å flytte til et nytt sted, så er vi fortsatt oss selv, eller hva? Hvorfor skal vi frata eldre å være seg selv, og simpelthen bare bli et nummer i rekka?

Etter en hard og, etter mitt syn, unødvendig kamp, fikk pappa flyttet til bydelen hvor han hørte til. Nå skulle det nye, fremmede livet endelig bli fint og meningsfullt. Dessverre så gjorde det ikke det.

For selv om han kom hjem til sitt eget, og hadde sine nære og kjære nærmere, så var ikke livsgleden lenger til stede. Samme problematikk på ny plass med at han ikke hadde noen å prate med. De var et annet «sted» (demente). Heller ikke de ansatte hadde mer tid eller rom på det nye hjemmet. Noen ganger kunne vi komme på besøk uten engang å se noen som jobbet der.

Vi kunne høre og se andre beboere rope på hjelp å se at de var utrygge. Jeg syntes det er hjerterått! Det er vondt og vanskelig å snakke ned de ansatte og omsorgssentrene. Jeg vet jo de gjør så godt de kan innenfor de rammene de har, men når jeg nå har sett hvordan eldreomsorgsskuta styres, har jeg mistet tilliten til systemet.»

Kristiansand Pensjonistparti synes dette er et så viktig tema, ja for mange av oss kanskje det aller viktigste, både for de som innlegges på sykehjem og for familien. Vi mener at det må prioriteres hardt i budsjettene for å skaffe flere «varme hender» på institusjonene og håper at mange nok er enige med oss i at det må kunne være mulig å få gjort noe med disse forholdene snarest.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.