Jeg hørte uttrykket «hemma-blind» av en svenske som skulle forklare hvorfor det ofte er sånn at den taklista man var helt klar på skulle komme opp på soverommet så snart man hadde flyttet inn i den nye leiligheten likevel glimret med sitt fravær i årevis etterpå (ofte helt til man skal flytte og selge.) Jeg tror begrepet også kan gis en slags motsatt betydning, nemlig at man lett overser positive og bra ting vi har rundt oss til daglig.

Kristiansand (og regionen) har både institusjoner og kunstnere (på høyt nivå!) som bidrar til å gjøre byen til et bra sted å leve og bo i. Det er litt risikabelt å begynne å nevne navn, for lista er lang og det er fort gjort å glemme noen i farta, men la meg nevne følgende: Kystkultur, Kilden (teater, opera, konserter, symfoniorkester mm), Kunstsilo, Samsen kulturhus, UiA, Odderøya, Knuden kulturskole, filmmiljø, forfattermiljø, jazzklubb, Vaktbua, musikere, billedkunstnere …

Kristiansand er en kulturby, men mange er nok blitt for hjemme-blinde til å se det. Og selv om vi har alle disse aktørene, alle disse forutsetningene, er det enda mye mer å gå på. Det eksisterer etter min mening et atskillig større potensial innen ulike kulturuttrykk og -former/ytringer enn det vi til nå har klart å utløse i Kristiansand og regionen. Jeg er overbevist om at en søknadsprosess om å bli europeisk kulturhovedstad vil fungere som et samlende prosjekt og gi nye koblinger mellom aktører, utløse kreativitet, føre til etablering av nye kulturarenaer, skaffe oss et større europeisk nettverk (altså gjøre oss mindre provinsielle). Jeg er overbevist om at en søknadsprosess vil skape entusiasme og glede, at vi sørlendinger kan føle stolthet over å være sørlendinger og vise for verden og oss selv at vi ikke behøver å være beskjedne når det kommer til kulturfeltet. Bortsett fra den lille flokken av lokale brønnpissere tror jeg befolkningen her vil sette pris på en slik prosess. Og dersom vi skulle lykkes og virkelig bli valgt ut, så vil vi ikke bare få et år med mange kulturarrangementer men også mange virkninger som vil leve lenge etterpå.

Til slutt noen erfaringer fra Stavanger, europeisk kulturhovedstad i 2008:

1.Kunst og kultur blir viktigere politisk sektor

2.Den offentlige samtalen blir åpnere, spissere og bedre. Uenighetsfelleskapet dyrkes.

3.Aftenbladets 10-år-etter-undersøkelse i 2018 viste at mer enn 80% av både byens kunstnere og befolkning oppga at Stavanger var blitt en bedre kulturby pga. ECC-året.

4.Folk blir mer opptatt av røtter/identitet, og dermed framtiden.

5.Folk får nye krav og forventninger til kunst og kultur.

6.Folk blir mindre “redde” for samtidsuttrykk innen de fleste kunstuttrykk (dans, musikk, billedkunst, litteratur …)

7.En mer attraktiv by/region for kunstnere, studenter og næringsetablering. Tiltrekker kompetanse

8.Økning i reiseliv/turisme - større oppmerksomhet nasjonalt/internasjonalt

9.Bygger kulturell infrastruktur og nettverk, innenfor kultur, og mellom kultur og andre sektorer

10.Langtidseffekter: 20 prosjekter som ble initiert av St08, i samarbeid med kunstnere og andre, som ikke ville ha blitt realisert uten statusen, og som folk i dag tar for gitt, eksisterer fortsatt. Viktig, fordi årene etter kulturåret er viktigere enn selve året. Så la oss søke, la oss vise at vi har noe å fare med på kulturfronten!

Så la oss søke, la oss vise at vi har noe å fare med på kulturfronten!