Derfor kjempes det med nebb og klør for etablering av stadig flere av dem.

Utbyggere av parkeringskjellere tildeles sågar priser for å inspirere nye parkeringsdrømmer. Og ikke nok med det: Hver gang det dukker opp forslag om å redusere et antall eksisterende parkeringplasser i et område, møtes dette med dommedagsprofetier om at gjeldende bydeler vil forvitre, altså, totalt opphøre å eksistere i sin nåværende form – de vil dø. Virkelig?

Undertegnede stiller seg helt og fullt bak Poseby-beboer Kjell Hjelmeruds tilsvar (17/2) til Tronn Hansens innlegg (16/2). Hansen spør i sitt innlegg:

«Man snakker så fint om Posebyen som boområde, og hvor viktig det er å skape gode, trygge omgivelser for barna, og så videre. For det første ville nok de fleste av oss ikke bosatt oss midt i byen med unger, da det i seg selv er ganske selvmotsigende med tanke på å gi ungene et best mulig miljø. Hvem i all verden bosetter seg midt i bysentrum med en ungeflokk, hvis vedkommende har noen som helst intensjon om at ungene skal ha gode oppvekstkår?»

Det er nesten så en må lese det Hansen skriver flere ganger. Hvor denne utilslørte forakten for det å bosette seg i sentrum med barn kommer fra, er sannelig ikke godt å si. Hvor han henter sin empiri fra er et tilsvarende stort mysterium. I alle tilfeller skinner det gjennom at Hansen har klare meninger om hva som er «gode oppvekstvilkår».

Det har jeg også, blant annet om mine egne, i Kristiansand sentrum, på samme kant av «byen» som Kjell Hjelmerud. Tilfeldigvis også i en ungeflokk på fire. Jeg finner det ikke nødvendig å gjenta Hjelmeruds glimrende argumentasjonsrekke for hvorfor denne delen av byen vår snarere representerer et svært godt oppvekstmiljø. Jeg kan riktignok skrive noen ord om den fabelaktige Tordenskjoldsgate skole, der jeg selv gikk, og for ikke lenge siden fikk gleden av å besøke igjen da skolen feiret sitt 150 års jubileum.

Apropos jubileer, så er det i år 35 år siden Todda bokstavelig talt ble løftet og snudd – og dermed bevart, etter langvarig kamp fra mennesker i nærmiljøet. Et rørende engasjement akkompagnert av tonene til elevpappa og sentrumspatriot Bjørn Fredheims «La Todda leve». Dette engasjementet for nærmiljøet finnes fortsatt, og det finnes mange foreldre som er uenige med Tronn Hansen i at det er «selvmotsigende» å bosette seg her for å gi ungene et godt oppvekstmiljø. De vil mene det diametralt motsatte. Jeg er også helt sikker på at de samme foreldrene, og barna deres, ønsker mindre kjøring og bedre sikt velkommen i et verneverdig sentrumsmiljø som strengt tatt egner seg bedre for føtter og sykkelhjul enn for biler.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.