I dag følte jeg ingenting. Ingen av argumentene de fremførte ga tenning i meg. Jeg følte likegladhet, og lurte på hvorfor – etter en stund.
Jeg satte meg ned og så inn i meg selv. Hva pokker er det som skjer? Plutselig gikk lyset på. Jeg så på en flokk luringer som diskuterer seg imellom.
En flokk som, etter de siste to års avsløringer, burde vært redusert med henimot 25 personer, nesten 15 prosent. De har lurt til seg penger fra oss, som de skal være tillitsmenn for, gjennom kjente operasjoner, avslørt av norske media.
De har stilt plasser til rådighet for venner og bekjente. Hva har gått i retur til dem?
Noen familier har handlet aksjer mens et av familiemedlemmene har sittet som statsråd i regjeringen, med svært gode muligheter for tilgang på informasjon de ikke skulle ha hatt.
De antatt 25 har drevet «butikk i butikken», som det ble kalt i privat næringsliv for en del år siden. Ikke så veldig mange årene.
Drev man med den slags geskjefter, var det bare en utvei. De fikk sparken, og mistet alle opptjente rettigheter som lønn og fremtidige pensjoner.
Politikere sier at de er lei seg, og er ferdig med det! De forventer faktisk å bli trodd på at de ikke forsto regelverket, eller at vi må forstå at dette er noe som kan oppstå.
De burde ha blitt satt til å tjene landet sitt, betalt med laveste lønnstrinn i statens regulativ, og pensjon på linje med minstepensjonen i landet. Hvis noe i det hele tatt. Alt regnet fra den dagen uhumskhetene ble oppdaget av media. Interne revisorer oppdager jo aldri noe som helst.
De burde ha blitt satt til å tjene landet sitt, betalt med laveste lønnstrinn i statens regulativ, og pensjon på linje med minstepensjonen i landet.
Dette ser kanskje litt amatørmessig ut i skrifts form. Men det er min oppriktige mening, og det er mange som er enige med meg i det jeg skriver.
Vi forventer ikke at politikerne skal være moralsk plettfrie, men vi forventer at de ikke skal stjele fra oss. De har blitt valgt for å forvalte våre verdier.