Kunsten og kulturens nødvendighet – et slags svar til Magne Lerø

Det er en god egenskap, kanskje spesielt her på Sørlandet hvor man skal være så korrekt, hvor alt tilsynelatende er så greit, der man bør tilpasse seg trender og tidsånden for ikke å falle utenfor.

Jeg har ikke tenkt å rote meg mye inn i debatten om Kunstsilo, annet enn å si at nyhetene på NRK Sørlandet her om dagen viste hvor menneskelige vi er, hvor opptatt vi alle er av hvert vårt, og hvor forskjellige vi er i hver våre bobler. Styreleder i Kunstsilo forsøkte å presse kommunen til milliontilskudd ved å hevde at Kunstsilo kan stå tomt og stengt til 2024. Neste sak i samme nyhetssending handlet om strømkrise og fattigdom, om alle som lider, fryser og sulter, og hva vi kan gjøre med det.

Men så til poenget: Lerø skriver at «kulturfolket må realitetsorientere seg». Ifølge han blir det ikke mer offentlig støtte til kunst og kultur framover. Kulturen vil i økende grad måtte basere seg på egenfinansiering. I praksis betyr det at publikum og sponsorer må skaffe pengene. «De som absolutt vil kalle det kommersialisering, får gjøre det».

Dette er Lerøs språk og demonstrasjon av hans evne til å skape debatt gjennom å provosere. Selv er jeg fundamentalt uenig, men ser hvor han vil. Den ufarlige kommersielle kunsten kan nok klare seg selv, men kunst og kultur er til stede i samfunnet fordi det er helt nødvendig. I en tid der nøden er stor, og der motkrefter til moteriktige trender kan oppleve utfrysing og kansellering, er et bredt kulturliv mer nødvendig enn noen gang.

Jeg kommer i hu Ap-kjempen Reiulf Steens ord under en støttekonsert jeg arrangerte for Kenneth Sivertsen i Oslo for mer enn tjue år siden: «Kunstnere har en finstemthet vi andre ikke har, men som vi er helt avhengig av å få vite om.» Han mente at vi er avhengige av tilbud på kunst og kultur.

Jeg husker også «dramaet» under Poesifestivalen i Søgne, da – så vidt jeg husker – nåværende ordfører Jan Oddvar Skisland ledet en debatt om at poesi burde være pensum i sykepleierutdanningene, slik at de nyutdannede kunne lære empati. Flere blant publikum fortalte at de hadde klart å komme seg ut av psykiatrien ved hjelp av diktene til paneldeltaker Carl Frederik Prytz. Hans dikt, som var skrevet i en periode etter han hadde vært innlagt i psykiatrien, ble fulgt opp av romanen «De vindskeive». Riktignok uttalte den medisinutdannede lyrikeren Paal-Helge Haugen, som deltok i panelet, at «eg jobbar ikkje innanfor trivselsbransjen». Men jeg ser ingen konflikt mellom hans ord og vitnesbyrdene fra dem som har fått hjelp gjennom kunsten, tvert imot.

Steens budskap var at kunst og kultur forteller oss det ubehagelige som vi trenger å få vite. Mer utdypende kan vi kanskje si at den gir oss de sidene av livet vi behøver for å komme oss videre i det livet som ikke er noe trøstende sted å være. Dikteren Hans Børli beskrev livet som en uhelbredelig sykdom, der all vår streben består i å finne et smertestillende middel. Lyrikeren Nils Christian Moe-Repstad (1972-2022), som døde i år, sa ofte at han var helt ferdig etter å ha ferdigskrevet en diktsamling. Jeg kjenner på noe tilsvarende etter hver Protestfestival, som også går i dybden, jeg går i kjelleren. For å komme meg ovenpå igjen må jeg kvitte meg med alt som har opptatt meg i månedsvis, klarne tankene og gjøre noe helt annet en periode.

Man bør ha sterk rygg for å kunne ta på seg kunstnerens tunge oppgave. Det er neppe tilfeldig at mange lyrikere og andre forfattere har bukket under i selvmord: Nils Yttri, Tor Ulven, Stig Sæterbakken, Einar Torkelsgard, Tove Ditlevsen, Karin Boye, Vladimir Majakovskij, Silvia Plath, Michael Strunge... Lista kan gjøres uendelig mye lenger.

Magne Lerø er på et farlig spor, dersom han vil gjøre kunst og kultur til kommersielle produkter, eller rett og slett la deres skjebne overlates til tidsånden.

Jeg må ærlig medgi at jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten diktere som Hans Børli, Carl Frederik Prytz og Gunvor Hofmo; eller uten artister som Kris Kristofferson og Billy Joe Shaver. Når Shaver har en sang som heter «I don’t seem to fit in anywhere» og Jahn Teigens siste sang var «Ikke som alle andre», forteller det ikke bare om kunstnere, men om at ingen av oss er som alle andre, og at ingen egentlig passer helt inn i samfunnet.

Selv er jeg tilhenger av den danske filosofen Søren Kierkegaards tanker om å leve livet fullt ut, ikke bare overleve.

Teksten er forkortet. Red.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.