Hvis vi er heldige, får vi støtte fra vårt nærmiljø i denne prosessen. Men hva med de som ikke er like heldige, som mister deler av sin identitet på grunn av flytting, sykdom, psykiske utfordringer, alder eller sosiokulturelle endringer?

Lokalmiljøet med sine tradisjoner, kultur, verdier og livsstil kan kompensere for mangelen på nærhet og støtte, og kan hjelpe å få tilhørighet og «sunn» identitet tilbake.

Jeg har selv mistet min identitet og det tok meg 12 år i Norge før jeg kom tilbake til meg selv igjen. Og stor del av dette var at jeg følte meg som ressurs, som en del av nærmiljøet, at jeg begynte å delta og få en mening.

Men jeg måtte å ta og få plass til dette. Jeg kommer fra et land hvor vi etter mange år under kommunismen måtte lære oss om viktigheten av lokalsamfunnet og ta ansvar for vårt nabolag på nytt. Vi måtte koble verdier som solidaritet og frihet til stedet der vi bor.

Vi er fortsatt ikke ferdige med denne prosessen selvfølgelig, men det finnes også gode eksempler på hvordan «vekke» sivilsamfunnet. Der i Polen ble jeg nærmiljøarbeider som har en rolle for å aktivisere, stimulere og legge til rette innbyggerne til å delta i samfunnslivet, ta beslutninger og påvirke i sitt nærmiljø, der de har sitt daglige liv.

Jeg vet fra erfaring at mange samfunnsutfordringer bare kan løses når beboerne begynner å samarbeide. Når alle kan være ressurser. Vi trenger støtte i vårt lokalmiljø, levende nabohus som er åpne for alle, bevisst brobygging mellom innbyggere, myndigheter og organisasjoner. Nærmiljøarbeidere eller samskapingskoordinatorer i hver bydel.

Vi trenger å øke midler for å drive frivillige organisasjoner og være sett på som partnere for kommunen. Norge har bygget opp et utrolig godt hjelpeapparat og velferdsstat som de fleste, hvis ikke alle, setter pris på.

Akkurat nå, når det er utfordringer i samfunnet, finner vi en institusjon eller organisasjon som kan løse problemer. Dette er et viktig element i et slikt fellesskap, men flere opplever følelse av passivitet i det sosiale livet og en mangel på verdi for fellesskapet. Vi trenger å se at det finnes ressurser i alle, og det er med disse ressursene, med de individuelle talentene og ferdighetene til hver enkelt, at et lokalsamfunn basert på lokalitet bygges. Poengene er å lokalisere og aktivere de menneskelige ressursene som finnes i hvert fellesskap, gjennom samtaler, møter og kartlegging av personer med ressurser og talenter. Alle bør behandles som en vandrende ressurs med evner. Det er viktig å ha systematisk fokus på relasjoner - nærmiljøarbeid.

Når vi skal fokusere på mennesker som ressurser, som aktive deltakere, slipper vi å dele samfunnet for brukere, kunder, innvandrere og mm. Når vi skal fokusere på vårt nærmiljø og finner vi felles saker, drømmer, visjoner kan integrering og inkludering bli en realitet.

Sylwia Balawender er en av flere som holdt innlegg for formannskapet om integrering i Kristiansand i et dialogmøte onsdag. Fædrelandsvennen har fått publisere innleggene.

Les de andre her: