For det første, prosessen med å fremstille energi fra kjernekraft er en av de «reneste» energiformene, og oddsene for atomulykker er veldig små. Flere argumenterer også for at å bruke atomkraft i en overgangsperiode kan gi handlingsrom til å utvikle helt «rene» energikilder. Men problemene ligger i konsekvensene av å bruke kjernekraft, i de våte buksene og den pinlige fremtoningen – for å knytte til innledningen, nemlig det radioaktive avfallet. Dette er skadelig for liv i titusener av år, og det avgir varme, derfor er lagring problematisk. Hvilken teknologi, bygning eller språk kjenner du som har så lang stabil historie? Lagring av atomavfall er derfor et teknisk, politisk og etisk problem som ingen har klart å løse. Selv ikke USA.

De fysiske aspektene har USA løst midlertidig med å stabilisere avfallet ved «vitrifisering» – å smelte om til radioaktivt glass. Slikt glass lagres lokalt ved atomanleggene som skaper avfallet. Øvrig atomavfall, for eksempel fra marinens ubåter, har i flere tiår blitt sendt med tog til midlertidige depoter. Alle disse midlertidige løsningene er høyrisiko. De er den eneste strategien USA har i påvente av et nasjonalt atomavfallsdepot. Men ingen av delstatene vil huse et slikt depot.

Den svensk/finske tv-serien «White Wall» fra 2020 fremstår som en dystopisk fiksjon (dessverre). For den gjengir med skremmende nøyaktighet Finlands strategi for lagring av atomavfall i 100.000 år. I kilometervis med undergrunnstuneller ved Onkalo skal atomavfall lagres, pakket i beskyttende stål og kobber «egg». Eggene pakkes i bentonitt leire, «kattesand», for å beskytte mot naturkrefter. Finland har kommet lengst i vesten med å lage en helhetlig plan for lagring av atomavfall, og flere land ser ut til å følge samme strategi, men...

Hvordan skal vi sikre at fremtidens mennesker ikke graver seg inn i vår skitne samvittighet?

Jeg håper flere har sett varsellampene? For det første, vi aner ingen ting om hva som kan skje på jorden, verken på jordoverflaten, eller nede i strukturene rundt eggene over 100.000 år. For det andre er eggene i seg selv verdifulle. Kobber er allerede en begrenset ressurs, og enda mer i fremtiden hvis dette blir den ledende metoden for lagring av atomavfall. For det tredje brukes atomavfall til fremstilling av atomvåpen. Dette gjør at de evige gravkamrene for atomavfallet vil være attraktive mål for kriminelle i vår tid og om 100, 1000 eller 10.000 år. Hvilket leder til kanskje det største problemet, hvordan skal vi kommunisere faren for levende organismer knyttet til disse depotene og ressursene begravet i dem inn i fremtiden. Dette har selv ikke Finland løst.

Hva med å sette massive monumenter med klare symboler over verdens atomlagringsdepoter? Se for deg Kheops-pyramiden på Giza utenfor Kairo. Den er ett av de eldste monumentale byggverkene vi kjenner. Men det er fortsatt omringet av myter og mysterier. På begynnelsen av 1800-tallet hadde pyramidene stått i tusener av år og fakta om formål og konstruksjon var få. Først i 1822 ble hieroglyfkoden knekt, og symbolene som fantes over hele Egypt kunne tolkes. Men slike steder trigger nysgjerrighet, og ikke sjelden grådighet. Mange så for seg at det måtte være skatter inni pyramiden. Da flere av gravkamrene ble gjenoppdaget på1800-tallet, visste oppdagerne lite om hva de gravde seg inn til. Nysgjerrighet og overmot drev dem inn i en bygning som åpenbart var skapt for å være ugjennomtrengelig. Poenget mitt er; Hvordan skal vi sikre at fremtidens mennesker ikke graver seg inn i vår skitne samvittighet? At vi ikke utløser fremtidens «faraos forbannelse» ved at mennesker utsettes for radioaktiv stråling i og sykner hen og dør etter utgravninger? Finland har valgt å skjule alle overfladiske spor etter depotet under en konstruert skog. Men denne løsningen tar verken høyde for sidene av menneskelig natur som er nevnt over her, eller hvordan seiglivede myter og sagn om «skatter» oppstår.

Intet språk, symbol, religion eller bygning har hatt en stabil eksistens over en så lang tidshorisont som det både forventes og kreves av atomavfallslagring. Vi har ingen suksessfulle forbilder å etterape. Selv ikke fare lar seg ikke sikkert kommunisere over slike tidshorisonter. Og før dette problemet lar seg løse, har kjernekraft ingenting med verken grønn energi, bærekraft, miljø, eller naturvern å gjøre. Tvert om, det er en drittpakke som sendes inn i fremtiden fra en korttenkt generasjon som valgte å pisse i buksa for å holde varmen.