Det tapte Fjordsøksmålet 10. januar var et svært symboltungt tap. Et tap som mer enn noe annet viser hvilket urovekkende dårlig rettsvern naturen har. En av Norges vakreste og rikeste fjorder vil bli ofret på rovdriftens alter - med loven i hånd. Hvem skal tale naturens sak, om ikke lovverket er i stand til å gi vern?
Sammen med Naturvernforbundets leder Truls Gulowsen, mener vi at saken om Førdefjorden er den viktigste miljørettssaken i norsk historie. Staten Norge står dog på feil side av historien. Arter og naturtyper forsvinner, luft, sjø og vann forurenses, enorme arealer flatsprenges, myrer tørrlegges, gammelskog flathogges og fjorder fylles med avfall. Vi baner oss vei og tar oss til rette, og så lenge den økonomiske gevinsten er tilstrekkelig stor vil staten klubbe gjennom vår lovfestede rett til rovdrift.
Rettsvesenet i Norge henger ikke med på notene. Tiden vi lever i krever at pipa får en annen lyd, og det haster! Vi har ikke tid til langtekkelige søksmål mot staten, som femti år fra nå vil tjene som skrekkeksempler i historiebøkene. Selv vår ferske, oljeglade miljøvernminister Bjelland har uttalt at vi må få til en annen samfunnsutvikling. I mellomtiden – mens vi venter på at rettstaten også skal verne om naturen - er vi imidlertid nødt til å endre praksisen med miljøsøksmål.
Det må være mulig for ideelle organisasjoner å ta saker til retten, uten å risikere og gå økonomisk til grunne. Det er et demokratisk problem at miljøvernorganisasjoner må betale statens omkostninger når man kjemper miljøet og naturens sak.