Men ikke bare i regjeringspartiene. Også leserinnlegget selv vitner om at denne forvirringen fins i hele det politiske Norge, slik det også bekreftes av hvert eneste bidrag fra politikere til denne debatten.

Det hender vi hører klager på at «våre skattepenger» brukes til å finansiere trossamfunn, senest i et innlegg 15/3 («Nøysomhet med skattepengene»). Det er å snu tingene på hodet. For disse pengene tilhører trossamfunnene. Staten har ingen rett til å beholde dem. Ved å holde tilbake disse pengene gjør staten seg til tyv, uansett årsak: størrelse, ideologi eller teologi. Da denne ordningen ble innført med trossamfunnsloven 1969 etter nesten 125 år med individuell skattelette for skattytere som ikke tilhørte Statskirken, var premissene klinkende klare: Lovkomiteen presiserer at det ikke er «gaver eller støtte, men refusjon av beløp deres medlemmer har betalt til kirkelige utgifter» (s. 89), og senere: «de registrerte trossamfunn skal få tilskudd, som vil svare noenlunde til den kirkeskatt de betaler. Det betyr at det ikke egentlig er tale om bidrag til trossamfunnene fra det offentliges side, men at de får kirkeskatten for sine medlemmer. Det synes å være et rimelig rettferdighetskrav» (s. 168).

Ordningen begrunnes i menneskerettighetene og religionsfriheten. I den tilhørende Odelstingsinnstillingen presiseres det dessuten at ordningen prinsipielt bør gjelde alle. Dette er altså penger som tilhører disse samfunnene. Når staten vil beholde dem, er det derfor tyveri. «Å kreve at en som selv står for finansieringen av eget trossamfunn, samtidig skal være med å finansiere andre trossamfunn som han tar avstand fra, er uanstendig,» skrev en debattant i Vårt Land 29/12 i fjor. Så når kravet om medlemstall er 50, som nå, eller Ap/Sp-koalisjonen vil øke det til 100 eller 500, betyr det at staten gjør seg til tyv i tillegg til å bryte med viktige internasjonale konvensjoner. Jorunn Lossius' innlegg fra 22/3 bekrefter denne forvirringen fordi heller ikke hun nevner dette grunnprinsippet for ordningen (som også hun feilaktig kaller «statsstøtte», jfr. sitatene ovenfor), i likhet med hennes partis nåværende og forrige leder når de skriver om denne ordningen.

De juridiske premissene for ordningen er altså krystallklare. Vi er jo noen stykker som gang på gang har påpekt dette gjennom noen år. Men politikerne er fullstendig døve for dette. På den måten setter de hele tilliten til vårt demokratiske system i spill. For demokratiet forutsetter kvalifiserte vedtak basert på fakta. Men når politikerne ikke vil ta til seg fakta og i stedet gjør sine vedtak ut fra ønsketenkning og fordommer, da blir de en trussel mot vårt demokrati! Da må de erstattes med nye folk!

Er det rart at det skapes politikerforakt?