Runa Evensen representerer Norges Kommunistiske Parti, NKP. Partiet øker sin oppslutning og kan komme til å få representasjon i Kristiansand bystyre etter kommunevalget til høsten.
Man kan ikke late som fortiden ikke finnes. Selv ikke når man er kommunist.
Valgkampen er ikke begynt, men det velkjente, tradisjonelle kommunisthatet dukker allerede opp. Det skal ikke være lett å delta i politikken, særlig ikke hvis man har analyser og står for ideologiske standpunkter som er kritiske mot oppfatninger blant «den forbannede, kompakte majoritet» (fritt etter salig fader Ibsens «En folkefiende»). Kommunister som stikker hodet frem i offentligheten, kan vente seg litt av hvert.
Miriam Csango-Yaacov åpner med en påstand: «…Runa Evensen… har glemt å sette seg inn i hva kommunisme står for». Jaså? Er det sant?
Joda, ifølge Miriam Csango-Yaacov. Hun kjenner nok bedre enn Runa Evensen til hva kommunistisk analyse og teori dreier seg om?
Leseren av kronikken kunne etter en slik personrettet, bombastisk påstand normalt forvente seg en saklig, ideologisk fremstilling om hva kommunisme er for noe – for å skolere Runa Evensen altså, hun som ifølge kronikkforfatterens påstand angivelig skal ha glemt å sette seg inn i hva hun selv står for.
Men det skjer ikke. Miriam Csango-Yaacov fortsetter bare sitt litterære mesterstykke med å ramse opp en rekke, vulgærpropagandistiske påstander om historiske hendelser, uten å dokumentere historiefaglige fakta eller vise til kildehenvisninger.
Innimellom serverer hun konkrete påstander om kommunisme og kommunister, som f.eks.: «kommunistenes makt er basert på frykt, kontroll og vold». Innbiller Miriam Csango-Yaacov seg virkelig at Runa Evensen vil la seg velge inn i bystyret i Kristiansand for å utøve «… frykt, kontroll og vold»? Eller dreier den såkalte «debatten» hennes seg bare om å mistenkeliggjøre Runa Evensen?
Kronikkforfatteren henvender seg også direkte til Runa Evensen: «Er du helt sikker på at du ønsker å videreføre en ideologi der tvangsdeportasjoner, massakrer, tortur, tvangsforsvinninger, utenomrettslige drap, terror, etnisk rensing, slaveri og bevisst sulting av mennesker er en realitet?» skriver hun. Utsagnet er rosinen i pølsa. Her gjør Miriam Csango-Yaacov det klart for Fædrelandsvennens lesere at Runa Evensen i bystyret kan medføre «…tvangsdeportasjoner, massakrer, tortur, tvangsforsvinninger, utenomrettslige drap, terror, etnisk rensing, slaveri og bevisst sulting av mennesker…» Det er å bibringe et lavmål av usaklighet inn i den kommunalpolitiske debatten, et nivå som Kristiansand burde vært spart for.
Hvorvidt Runa Evensen etter dette opplever seg fristet til å motta ytterligere skolering i historie og ideologisk tenkning fra Miriam Csango-Yaacov er usikkert. Pedagogisk ville det være en merkelig seanse, omtrent som hvis en fanatisk grunnskoleelev skulle forelese fag for en universitetsprofessor.