Med alle øyne rettet mot Palestina og Ukraina forblir flyktningsituasjonen rundt Middelhavet glemt.

Nå skriver jeg, fordi noen må. Situasjonen i Hellas er kritisk.

Hver dag ankommer det nye flyktninger via båt over Middelhavet. De flykter fra terror i Afghanistan, fra invasjon i Ukraina, fra kvinneundertrykkelse i Iran, fra krig i Kongo og folkemord i Palestina.

Noen av dem dør på veien – i gjennomsnitt druknet mer enn 7 mennesker i Middelhavet hver eneste dag i 2023. Det tallet glemmer man ikke.

Når Moria-leiren på Lesvos brant ned i 2020, ble det bygget en ny midlertidig leir. Leiren har en kapasitet på rundt 2500 mennesker. I dag, 3 år senere, har den midlertidige leiren blitt permanent. Det bor nesten 6000 mennesker her nå. Og daglig kommer det nye flyktninger hit.

I hele Hellas er kapasiteten i flyktningeleirene sprengt. Gravide sover på gulvet. Mange får ikke tilgang på verken madrass eller dyne. På Lesvos bor mange i telt, uten ordentlig beskyttelse fra kulda og fukten utenfor, uten skillevegger mellom familier og uten innlagt vann. De får ikke vasker klærne sine. Maten de blir servert inneholder ikke de grunnleggende næringsstoffene. De får ikke tilgang på språkopplæring. De får ikke jobbe. Rundt 2000 av flyktningene på Lesvos er barn. Bare 100 av dem går på skole.

Det jeg har lært og sett om flyktningsituasjonen i Hellas de siste to årene føles vanskelig å snakke om. Når vestlig undertrykkelse og et ødelagt flyktningsystem eksisterer foran øynene dine blir den ikke lengre teoretisk – men ekte. Og det vrenger meg helt.

Dette skjer. I vårt Europa. Og vi lar det skje. Dette er systemet Norge er en del av.

I en verden med stadig nye, skumle og eskalerende konflikter er det lett å rette øynene innover. Og vi har ting å ordne også i Norge.

Men det er skikkelig krise i Hellas. I 2015 sto en hel verden opp for flyktningene rundt Middelhavet. Nå står bare et fåtall igjen. Et fåtall organisasjoner og lite donasjoner.

Dråpen i Havet rapporterer om manglende finansiering – det viktige arbeidet de gjør i både Lesvos, Athen og Nord i Hellas, må nedskaleres. I praksis betyr det at klær ikke blir vasket, midd som gir sykdom får løpe fritt. Språkopplæring blir stanset. Barnelek forsvinner. Distribusjon av mat og vaskemiddel tar slutt. Det har enorme konsekvenser for mennesker i en allerede sårbar situasjon.

Behovet for din medmenneskelighet og ditt engasjement er enormt. Verden trenger at du engasjerer deg i kampen for en mer human flyktningpolitikk. Alle flyktninger Norge tar i mot hjemme, er mennesker som slipper årevis med traumer i nedverdigende leirer her i Hellas eller andre steder. Det er vårt ansvar.

Og har du mulighet, doner penger. Det har en effekt. Mange organisasjoner på bakken sliter med å få arbeidet sitt til å gå rundt. Og arbeidet de gjør er livsviktig. Behovet er enormt.