Første stopp på veien var time hos fastlegen som blant annet spurte om vi hadde tenkt ordentlig gjennom hvorfor vi ønsket denne utredningen. Det kunne jeg fortelle at jeg hadde tenkt nøye gjennom. Så hvorfor ønsket jeg å gå gjennom en prosess som både er tidkrevende og kan være generelt krevende?
Mitt barn er kreativ, smart, sosial, livsglad og praktisk anlagt. Gi henne en teknisk duppedings og hun finner ut helt selv hvordan den fungerer. Kast på henne et praktisk problem og hun finner ofte løsninger ingen av oss andre i familien hadde tenkt på en gang. Og hun lager allverdens kreasjoner helt uten oppskrift. Alt fra hjemmelaget tyggismaskin, til eget designet og selvsydd pennal og selvlaget dukkehus med selvlagde møbler for å nevne noe. Og hun har gang etter gang stått tilsynelatende uredd på scenen og sunget, danset og vært med i skuespill. Hun har masse ressurser.
MEN det som er hennes sterke egenskaper er ikke egenskaper som typisk verdsettes i den norske skolen. Det er vanskelig for henne å sitte stille. Det er vanskelig å konsentrere seg. Det er vanskelig å få med seg beskjeder. Pugging er nær sagt umulig. Og typiske oppgaver som involverer lesing av en viss mengde tekst er tidkrevende og vanskelig. Så slik dagens skole fungerer, kreves det tilrettelegging for at hun skal ha en sjanse til å fullføre på en god måte. Så mitt svar var at jeg ønsket denne utredningen slik at mitt barn skal ha mulighet til å få den bistand hun trenger. Og for å kunne legge mest mulig til rette for at hun skal komme helskinnet gjennom skolegangen sin. Ungdomsskole med karakterjag er kun måneder unna og det gjør behovet for tilrettelegging enda større.
Vi har en skole som fokuserer mer og mer på teoretiske fag mens praktiske fag nedprioriteres. Vi leser om skoler som sitter og tegner matretter i mat og helse fordi skolen ikke har råd til(eller ikke prioriterer) innkjøp av råvarer. Barna våre måles nasjonalt i norsk, matte og engelsk og dette gjengis i aviser som mål på hvor «gode» våre skoler er. Vi kan også tidvis se artikler som sammenligner snittkarakterer fra skoler. Storebror som allerede er på ungdomsskolen, sa nylig «mamma, karakterene viser egentlig bare hvor flink du er til å huske og å pugge». Og jeg må langt på vei være enig med ham i det.
Er snittkarakterer og resultat på nasjonale prøver virkelig et godt kvalitetsmål på den norske skolen? Mens jaget etter resultatene i de teoretiske fagene tar livsgnisten fra barn og unge som ikke passer inn i den boksen som definerer dagens skole. De som er fulle av ressurser, men ikke når opp i de egenskapene skolen verdsetter. Flere får ikke vist sitt sanne potensial og sine ressurser på skolen. 1 av 5 som starter på videregående skole fullfører ikke innen 5 (studiespes)/6 (yrkesfag) år. Ser vi kun på gutter, er tallet nesten 1 av 4.
Er det ikke bedre å måle kvaliteten på den norske skolen etter hvor mange som kommer seg helskinnet gjennom et utdanningsløp og ut i jobb? Enten utdanningsløp avsluttes med yrkesskole/fagbrev eller universitetsgrad. For når alt kommer til alt, er jo det å komme ut i arbeid det endelige målet med en utdanning. Hvis det blir vårt kvalitetsmål, tror jeg vi kan få en helt annen skole. Kanskje en skole for alle?