Nå må fedrene komme på banen

Om porno, om overgrep blant unge, og om hvordan det oppleves for unge jenter å bli kalt hore daglig.

Hva vil du, som far, si til sønnen din om du oppdager at han er en av dem som oppfører seg slik mot andre fedres døtre?

Jeg har en datter på 16 og en sønn på 14. Datteren min har de siste to årene opplevd mye av det som har kommet frem i Fvn’s spalter den siste uka, og begge har en hel verden med porno og seksualisert underholdning lett tilgjengelig på telefonen.

Hvordan skal vi som foreldre håndtere kombinasjonen av ekstremt kroppsfokus og det at barna våre går rundt med «hele verden» i lomma, hvor offentlig mobbing, hardcore porno og all verdens underlige preferanser er noen få tastetrykk unna?

Jeg mener bestemt at det å snakke åpent med barna mine om mobbing, om porno og om det å respektere andre mennesker, selv om de er annerledes – jeg mener det er med på å forme dem til å bli gode medborgere.

Jeg kaller det folkeskikk.

Jeg leser at flere foreldre mener skolen gjør en elendig jobb. Seriøst? Er det skolens ansvar å sørge for at barna våre oppfører seg når de er sammen med andre?

Har ikke lærerne nok pensum og rapportering de må gjennom i løpet av et skoleår, om ikke de skal oppdra barna våre i tillegg?

Jeg sier ikke at barna mine er perfekte, at de aldri noensinne har vært med på å få jevnaldrende til å føle seg små og verdiløse. Poenget mitt er at jeg er interessert i hva barna mine tenker, hva de driver med, hvordan de oppfører seg overfor andre. Jeg liker å snakke med dem om alt fra de små tingene de opplever i hverdagen til de store spørsmålene i livet. Jeg er interessert i dem og bruker så mye tid jeg kan sammen med dem. Det i seg selv tror jeg er med og bidrar til at de oppfører seg ordentlig mot andre mennesker. Jeg håper i alle fall det.

Jeg er på ingen måte perfekt. Men nå forventer jeg faktisk at fedrene kommer på banen. Det er vi fedre som må ta denne praten med sønnene våre, gå de rundene som må til for å få guttungene våre til å bli hederlige menn, hel ved.

Om vi så bare møter dem annenhver helg, er vi nødt til å ta vår del av ansvaret vi har som foreldre – det er vårt forbannede ansvar å fortelle dem at det er helt uaktuelt å bidra til at noen av jentene våre går rundt og føler seg små og daglig kjenner på frykt.

Jeg gidder ikke å være en del av et samfunn hvor halvparten av befolkningen går rundt og er redde. Frykt hemmer kreativiteten, lekenheten og den deilige følelsen av frihet. Og hvorfor skal ikke jentene våre gå med hvilke klær de vil, henge med hvem de vil, snakke om hva de vil, uten å bli kalt for hore eller andre negative karakteristikker?

Eller bli fremstilt som «vanskelige» når de gir klar og tydelig beskjed når guttene går over streken.

Det er som å bli bombet tilbake til en annen tid.

Er det virkelig dit vi vil?

Nå må fedrene komme på banen.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.