Forrige mandag trykket Fædrelandsvennen en sak om opplevelsene til Vincent som er medlem og frivillig i Skeiv Verden i Oslo. Etter å ha bodd i Kristiansand i syv år kastet Vincent inn håndkleet og flyttet til Oslo, slik mange andre skeive med minoritetsbakgrunn bosatt på Sørlandet gjør, hvis de har mulighet til det.
I intervjuet peker Vincent på mangelen på nettverk, et trygt og inkluderende skeivt miljø på den ene siden og «mikrorasisme» på den andre er en del av årsaken. Vincent har statistikken på sin side: Bufdir sin holdningsundersøkelse slår tydelig fast at Sørlandet har den lengste veien å gå når det kommer til holdninger overfor skeive.
I et intervju om saken i tirsdagens avis, kommenterer Kristiansands ordfører Jan Oddvar Skisland situasjonen for skeive og andre minoriteter på Sørlandet. Han peker på arbeidet som gjøres fra kommunen for å fremme inkludering og mangfold og er uenig i at det ikke gjøres nok. Her tror jeg Skisland har misforstått hva som skal til for å fremme et reelt mangfold. Det er dessuten helt åpenbart (og statistisk bevist) at det som gjøres, ikke er nok. Å gjemme seg bak dyktige kommuneansatte er heller ikke hensiktsmessig.
Det er ikke nok å «feire» Pride. En by for alle-festivalen er et godt og flott initiativ, men det er kun én uke i året. Våre minoritetsidentiteter bærer vi hele året, og for oss er det ikke nok å «feire» oss i en uke og tenke at det er nok. Jeg forstår at det er en enkel løsning for kommunen, men det er ikke det vi vil ha.
Vincent peker på ensomhet, ufrivillig isolering og sosial segregering som noen av de tyngste faktorene for hans ulykkelige tilværelse i Kristiansand. Det er knyttet til minoritetsidentitetene hans, som er en konstant faktor. På den måten nytter det ikke å «feire» mangfoldet Vincent tar med seg til byen.
Kommuneansatte kan gjøre en formidabel jobb med å øke mangfoldsforståelsen i byen, men de kan ikke redde oss. Ingen kan redde oss utenom oss selv. Vi vet at frivillighet, nettverk, sosialt samvær og samhold er medisin mot ensomhet og utenforskap. Gjennom å møte andre som ligner og deler de samme opplevelsene som deg selv, kan man finne styrke til å stå i ubehagelige situasjoner og kreve sin plass. Vi blir friere og tryggere av å ha et nettverk og et sikkerhetsnett, og holdningene endres ved at vi blir i kommunen og konfronterer ubehagelige opplevelser og deltar i demokratiske prosesser.
Kristiansand kommune bevilger mange millioner kroner til religiøse organisasjoner som gjennom frivillighet skaper viktige møteplasser for sine målgrupper. De bekjemper ensomhet og utenforskap gjennom blant annet sjelesorg og samtaler. Det fungerer bra for mange, men for mange skeive med minoritetsbakgrunn er ikke disse religiøst tilknyttede rommene et trygt og inkluderende sted. Vi trenger at kommunen tilrettelegger for at vi har våre rom, for frivillighet, møteplasser og samtaler.
Skeiv Verden krever at den nasjonale holdningsundersøkelsen fra Bufdir blir fulgt opp av kommunene på Sørlandet, og at det blir bevilget midler til religiøst uavhengige minoritetsorganisasjoner, herunder skeive organisasjoner, for å jobbe med å skape nettverk og møteplasser på våre premisser, finne vårt fellesskap og snakke om utfordringene vi møter. Det er vi som selv har minoritetsidentiteter som må ta disse kampene og bidra til holdningsendringer, men først av alt trenger vi et trygt rom og et fundament.