Fabrikken i Kristiansand er del av en nasjonal satsing som omtales som «maritime hydrogenknutepunkter». Staten har gjennom Enova innvilget 148 millioner kroner i støtte til fabrikken, og den skulle etter planen stå klar i 2024. Totalkostnaden for første byggetrinn, som er ⅓ av full kapasitet, er 350 millioner kroner.

Fædrelandsvennen melder 27.11.23 at planene er satt på vent. De melder i artikkelen at «ifølge flere aktører innenfor industrien er det blant annet manglende rammebetingelser som har gjort det vanskelig å lykkes med hydrogen til nå. De savner statlig risikoavlastning. – Fortsatt er det ingen som har bestemt seg for å investere i bygging av skip som skal gå utelukkende på hydrogen.» 148 millioner kroner eller over 40 prosent tilskudd til investeringer er altså å betrakte som «manglende rammebetingelser» og et «savn av statlig risikoavlastning» for dette bebudede industrieventyret.

Men dette savnet har staten bestemt seg for å gjøre noe med. 13.12.23 lanserte Enova de to støtteprogrammene «Hydrogen i fartøy» og «Ammoniakk i fartøy» med støtte på opptil 80 prosent av de ekstra investeringskostnadene for fartøyene sammenliknet med de fossile. Samtidig varslet de at det vil lyses ut en ny konkurranse om maritime hydrogenknutepunkter i løpet av våren 2024. Her vil det også kunne gis støtte på opptil 80 prosent av investeringskostnadene for å gjøre hydrogenet tilgjengelig for fremtidige maritime brukere. At disse maritime brukerne internasjonalt stort sett bygger skip for metanol ser ikke ut til å bli reflektert over.

Kristiansand er altså utvalgt for en tung statlig satsing på ny grønn industribygging med økonomiske rammevilkår som gjør at det kun er fysikkens lover for elektrisitet, gasser og termodynamikk som vil sette begrensninger. Dette er en industribygging som er høyt prioritert, ikke bare fra staten, men også av Agder fylkeskommune og Kristiansand kommune. Da vil jeg gjerne spørre om status for hvordan kommune og fylkeskommune legger til rette for lokalisering av en slik nasjonal industrisatsing her i Kristiansand.

Det er mange ting man kan spørre om, men jeg tenkte jeg ville spørre om selve lokaliseringen på Fiskå tett på byen og havna. Jeg går ut fra at det vil være behov for å mellomlagre noe hydrogen i tilknytning til anlegget. Med en produksjon på 8 tonn hydrogen pr døgn, med en økning til 24 tonn pr døgn når anlegget er fullt utbygd, så er det kanskje rimelig å anta at produksjonen for minst en ukes tid, eller ca 60 - 170 tonn hydrogen, eller ca 2300 - 7000 m3 hydrogen ved 350 bars trykk, må kunne mellomlagres ett sted i nærheten? Energien i et slikt lager vil være mellom 2 og 6 GWh, tilsvarende energien i 1 700 til 5 200 tonn TNT. I en vanlig konvensjonell bombe er det vanligvis 250 kg TNT. Det skal altså lagres en høyeksplosiv gass under et svært høyt trykk, som tilsvarer 6 800 og 20 800 konvensjonelle bomber i nabolaget der ute på Fiskå. Det er kanskje noen naboer som kunne være nysgjerrige på dette.

Det lar seg sikkert løse, men jeg ville sette stor pris på litt mer informasjon om hvordan mellomlagringen av hydrogen er tenkt løst på Fiskå. Så burde kanskje noen arbeide med å gjøre fysikkens lover for elektrisitet, gasser og termodynamikk om til retningslinjer under plan- og bygningsloven. Slik kan det lettere søkes dispensasjon fra dem. Dispensasjon fra fysikkens lover er egentlig de rammebetingelsene hydrogenindustrien har behov for.