Regnestykket vi fikk presentert for en fullskala batterifabrikk, ble i Fædrelandsvennen i 2020 anslått til 20 milliarder kroner, samme avis skrev året etter at beløpet var steget til 25 milliarder kroner, og mot slutten av året skrev Fædrelandsvennen at nå trengte Morrow 30 milliarder kroner for å bygge fabrikken.
Underveis i prosessen har selskapet ansatt Jürgen Lind fra Audi, vært overlesset av søknader fra folk i store deler av verden som vil jobbe for Morrow, også dette i henhold til artikler i Fædrelandsvennen.
I det hele tatt har Morrow vært flinke til å presentere positive saker, luftige planer, vise skjelettet til en hall ved Eydehavn, og nå sist, disse 567 millionene de fikk låne. Hvor ble realitetene av?
Dersom du reagerer på at det er en ødediger avstand mellom 600 millioner kroner og 30 milliarder kroner, viser det Morrows store problem. De har ikke investorer som vil satse slike summer i et høykostland som Norge, i et land som ikke har metallene som trengs, ikke kompetansen som trengs og heller ikke kundene som trengs.
De har ikke investorer som vil satse slike summer i et høykostland som Norge, i et land som ikke har metallene som trengs, ikke kompetansen som trengs og heller ikke kundene som trengs.
Jeg har i flere år vært opptatt av det grønne skiftet, og spesielt fulgt med på batterifabrikkene som øyensynlig skulle poppe opp over hele Europa. Joda, det er åpna batterifabrikker i Sentral-Europa, også i Sverige.
La oss starte med Sverige, der har Northvolt bygget ferdig den første fabrikken, og har planer om to til, en i Sverige og en i Tyskland. De sikra seg tidlig avsetning for sine batterier, men likevel blør selskapet penger. Tapet i fjor var tre milliarder kroner, det dobbelte av året før. Den nye satsninga kommer som er resultat av EU-subsidier, og i henhold til Dagens Nyheter er kalkylen for den tyske fabrikken, Northvolt Drei, omtrent 43 milliarder kroner – da er cirka ti milliarder kroner i statsstøtte regna inn.
I Sentral-Europa har to andre selskap starta bygginga av to fabrikker som åpner i 2026, også disse som et resultat av ti til tyve milliarder kroner i statsstøtte og med en samla kostnad på 75 milliarder kroner.
Både svenske Northvolt og norske Freyr lefler ellers med planer om å bygge fabrikker i USA, da støtteordningene der er betydelig bedre. Likevel handler det ikke om støtte, men om å sikre seg investorer. De er det mange av i Sentral-Europa, i Sverige og i USA. Hva da med Norge?
Det interessante er at Bjørn Rune Gjelsten sa nei til å bli med på den morrowkanske kapitalutvidelsen. Gjelsten regnes som en av de investorene som forstår markedet best, og hans nei gjør at klokkene nå ringer for satsinga til Morrow.
Gjelsten regnes som en av de investorene som forstår markedet best, og hans nei gjør at klokkene nå ringer for satsinga til Morrow.
Det er tydelig at også Å Eenergi, som en av stor-eierne i Morrow, har sin tvil, men så er det også sånn, at som eier, kapital-tilfører og energileverandør, kan du stille krav og legge til rette slik at du selv (Å) ikke taper på dette. De har inngått en energiavtale der Morrow skal betale 30 øre per kWh i ti år – og avtalen er regulert sånn at om batterifabrikken aldri blir noe av, kan Å selge krafta videre. Slik blir det til slutt du og jeg som betaler for det som aldri blir noe av. Hvem ringer klokkene for da?
Kilder: fvn.no, Dagens Nyheter, Göteborgsposten, Berlingske Tidende