Nå to år etterpå kan det jo være en god tid å evaluere denne nullvisjonen. Bakgrunnen for innføring av nullvisjonen var at det i 2020 var over 600 mennesker som begikk selvmord, og selvmordstallene for 2021 viser at 658 mennesker valgte å ta sitt eget liv. Nullvisjonen har altså så langt ikke gitt synlige resultater.

Vi tviler ikke på at nullvisjonen hadde de beste forhåpninger og intensjoner, men sammen med New Public Management styringssystemer så skaper den nok dessverre bare frykt og usikkerhet hos mange terapeuter. La oss forsøke å illustrere dette.

Vi er begge psykologspesialister med lang erfaring fra behandling av voksne med psykisk lidelse og selvmordstanker. Nullvisjonen er svært godt kjent for oss. Den har hjulpet ved at vi nå grundig vurderer selvmordsrisiko hos våre pasienter og dokumenterer dette. Måten denne vurderingen gjøres på og predikasjonsverdien av vurderingen er dessverre ikke så godt dokumentert empirisk. Da ender det opp med at terapeuten selv må stole på hjelpespørsmål og sin kliniske vurdering. Det kan være en ensom og vanskelig posisjon for en behandler når en pasient dør i selvmord. Terapeuten er grepet av sorg over at et menneske som man har møtt mange timer i fortrolige samtaler, er død, og samtidig også redselen for å ha gjort noe galt.

Nullvisjonen sammen med økte kontrollrutiner og styring har gjort våre kollegaer redde for risiko.

Hvis et selvmord oppstår i vår poliklinikk, gjennomgås hendelsen med ledelse og fagrådgivere. Hendelsen løftes opp på felles ledernivå, det meldes til Statens helsetilsyn, og ofte resulterer dette i tilsyn fra Statsforvalteren (helsetilsynets fylkesvise tilsynsorgan for spesialisthelsetjenesten). Alt dette fremstår som god kvalitetssikring i teorien. I praksis blir det imidlertid annerledes. Vi møter nå i vårt virke som poliklinikk og team-ledere dyktige terapeuter som har opplevd at en pasient har tatt sitt liv. De er redde. Livredde for å bli tatt for en formell feil. De forteller om at: «Jeg er redd for at selvmordsrisikovurderingene mine ikke har vært gjort hyppig nok. Har jeg målt depresjonsdybden riktig eller burde jeg brukt et annet spørreskjema? Har jeg sagt noe galt til pasienten? Hva vil kontrollmyndigheten si? Har jeg involvert pårørende, annet helsepersonell nok?»

Denne redselen kan kanskje være forståelig rett etter et selvmord, og selvransakelse i etterkant av suicid er også viktig. Men vi stiller spørsmålstegn ved om redselen påvirker oss i terapi på en måte som ikke er til hjelp for pasienten. Det å behandle selvmordsnære pasienter handler om å tørre å ta inn smerte. Tørre å ta og utforske eksistensielle spørsmål som om livet er verdt å leve. Det er viktig som psykolog eller terapeut å tørre og være sammen i stormen. Da må vi også tørre å ta risiko.

Nullvisjonen sammen med økte kontrollrutiner og styring har gjort våre kollegaer redde for risiko. Da tenker vi ikke like klart lenger og tør ikke bli med pasientene våre ned i dypet for å forsøke å forstå hva som ligger bak selvmordstankene, tørre å tenke tanken helt ut for så å se om vi finner en vei ut og opp av dypet sammen.

Redde terapeuter våger ikke lenger å gå ned i dypet. Da tyr vi til kriseplaner, akutt-team, legevakt og innleggelse selv om det pasienten mest trenger, er å forstå seg selv og hjelp til å tåle stå i sin uutholdelige smerte sammen med en trygg terapeut, en som ikke er vettskremt.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.