I noen uker var det tungt fokus på det som skjer ved Arkivet, men plutselig har det blitt dørgende stille. Men jeg synes ikke vi skal la denne saken bli.

Arkivet i Kristiansand. En institusjon hvis fremste oppgave er å formidle hva som skjedde med den lille jødiske befolkningen i Norge og på Sørlandet. Hvis oppgave er å snakke om nazistenes herjinger på Sørlandet, og ikke minst skal de ta vare på og formidle historien til krigsseilerne.

I et intervju med Fædrelandsvennen tidligere i år kommenterte jeg på hvordan Arkivet har gått fra å være et sted hvor jeg både opplevde at mine synspunkter ble løftet frem og sett, til å være synspunkter som ikke lenger har noen betydning. Fordi fokuset til Arkivet er et helt annet sted.

Det har skjedd et skifte i hvordan Arkivet forholder seg til oppdraget sitt. Et sted hvor aktivismen overskygger Arkivets plikt til å opprettholde systematisk informasjon og forskning på kjerneoppgavene sine. Denne omdreiningen har direktøren ved Arkivet, Tina Sødal, tydeligvis ikke har noen mening om. Da hun skulle svare ut de kritiske spørsmålene som kom, var det en annen som fikk i oppgave å gjøre dette for henne.

Jeg har selv sittet i Arkivets råd. Jeg synes det var viktig å bli spurt og antar at årsaken til at jeg var ønsket både handler om mitt engasjement for Sørlandet og historien jeg representerer. Gjennom Arkivet sine tidligere prosjekter har jeg fått formidle kunnskap om den del av historien som jeg kan mye om; til tusenvis av ungdommer. Jeg har inntil taktskiftet følt meg svært godt ivaretatt.

I flere sammenhenger har jeg løftet Arkivet: Til tidligere og nåværende statsministere og i møter med ulike departement. Da jeg ble invitert av Arkivet for mange år tilbake var det for å forsøke å sette «nye briller» på en historie, slik at det skulle bli lettere å forstå for de unge hvorfor Holocaust er noe som aldri må skje igjen.

Noe har skjedd: Tidlig i desember 2023 gikk det ut et brev hvor noen foreslo å endre navnet på den internasjonale Holocaustdagen. Hele saken og innholdet i den kan leses her:

«For å ha et spesielt fokus på at alle elever skal føle seg inkludert, og fordi det er (påfallende) mye sammenblanding av politikk og historie både i media, kommentarfelt og i den generelle samfunnsdiskursen, tror vi det er veldig smart å kalle opplegget Menneskeverdmarkering i stedet for Holocaustdagmarkering».

Og nå. Denne vinterdagen i 2024 er vi på vei i full fart utforbakke med tanke på videreformidlingen av denne historien. Det er aktivistene på det nåværende Arkivet som har skylden. Både jeg og min søster, som og er samfunnsdebattant, har hatt møte med Arkivets direktør. Jeg ble kalt inn etter at jeg i protest mot Arkivet trakk meg fra mitt verv sist år. Jeg ble bedt om å revurdere. På dette tidspunktet var jeg ikke informert om at de hadde planer om å skifte navnet på den internasjonale Holocaustdagen. Min søster var der etter at hun sendte en e-post hvor hun og uttrykte sin bekymring over hva som skjer på Arkivet. Det gjaldt både programinnhold og innholdet i det en ansatt deler utrettelig på sine egen SoMe-flater.

Antisemittismen er på sterk fremmarsj i hele verden og det er ARKIVET sitt ansvar å være med på å stoppe dette.

Akkurat nå lever vi i en tid hvor antisemittismen blomstrer. Konspirasjonsteoriene har fritt leide og behovet for solid faktabasert informasjon er viktigere enn noen gang. Det kan man få inntrykk av ikke er viktig for Arkivet: De er blitt en scene for alle, og spesielt de som har et aktivistisk ståsted. I stedet for å være en tung institusjon for forskning er Arkivet nå i ferd med å vende seg totalt bort ifra sitt egentlige formål og nå være et sted hvis hovedfokus er aktivisme. En forskningsmedarbeider har kritisert Arkivet for den foreslåtte navneendringen på Holocaustdagen.

Mitt bidrag til byen har vært å fremme kunnskapen om minoriteten jeg er en del av. Den minste i Norge, nemlig den jødiske. Men når Arkivet, som skal fremme dette arbeidet, bruker tiden sin på å 1. Endre navn på Internasjonale dager vedtatt av FN. 2. Ansatte får bruke tiden sin på å fremme ensidige og politisk fargede synspunkter i ulike kanaler – da er det på tide at flere enn meg sier ifra.

Til ledelsen i Arkivet vil jeg si: Ikke fortell meg hva antisemittisme ser ut som. Jeg vet hva det er når jeg ser det. Og jeg ser konturene av dette i det narrativet dere nå lar råde på arkivet. Dere forsøker å viske ut ikke bare min historie, men også vende hovedfokus bort fra krigsseilerne.

Det ARKIVET som nå holder på å ta form er ikke den institusjonen som byen Kristiansand fortjener.