Triste og dystre saker som nærmest har blitt dagligdagse. Mellom alt dette kjipe kom jeg over en kronikk om halloween og inkludering. De nærmest idealiserte halloween som en gyllen mulighet for å skape gode sosiale bånd mellom barna våre.
Knask eller knep? Foreldre kan ta grep!
Jeg syns det er mildt sagt noe merkelig at pedagoger og psykologer ønsker å trekke frem halloween som et godt utgangspunkt for inkludering. Min erfaring er at noen barn rett og slett syns halloween er skummelt. De gruer seg til personer med groteske, og mindre groteske, masker ringer på døren. Masker som havner i søppeldunken dagen etter. Jeg kjenner også barn som ikke tør å se på selv de mest uskyldige programmene fra NRK Super uten å ha en hånd og holde i. Til og med enkelte figurer i Maskorama inviterer til redsel hos noen. Det finnes barn som må sove med lyset på, og som gjerne kommer inn med puten under armen i foreldrenes seng om natten.
Feirer disse barna halloween? Jeg håper ikke det, for da er det noe som skurrer. Vi syns ikke det er greit at 6-åringene sier at de skal drepe hverandre, men vi har ingen problem med å kle dem ut som kaldblodige mordere dagen etter. Jeg vet at mange foreldre går for en «light versjon» og prøver å tone ned skrekknivået litt, men jeg syns uansett det er problematisk. De færreste foreldre setter 6-åringen foran skjermen og tar på en skikkelig skrekkfilm. Det hadde tatt seg ut. Eller hva?
Halloween er jo en eneste lang skrekkfilm.
Jeg vet om barn med religiøs bakgrunn som ikke feirer halloween av den grunn. Blir det egentlig så inkluderende da? Hva med krigsflyktninger og barn med traumer? Halloween kan umulig ha en positiv effekt på dem.
Jeg heier på høstfester og klassefester slik at alle føler seg velkommen. Enn så lenge er vi igjen de kjipe naboene med utelyktene slukket, mens vi teller ned timene til årets dummeste dag er over.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.