Tidligere i høst ble det fremlagt en offentlig utredning om muligheter til endring i samspillet mellom strøm og klimapolitikk, men ingen klare tiltak kom fram. Det ble vist til at regler i vårt samarbeid med EU begrenser vår handlefrihet.

Men 31. oktober kom en beslutning fra Høyesterett som konkluderte med at våre avtaler med EU ikke avgrenser vår mulighet til nasjonale tiltak. Det er derfor våre egne politikere som gjennom de siste 10-15 årene har fattet beslutninger som er årsaken til dagens økonomisk nedbrytende strømsituasjon i Agder.

Sett fra min side må derfor grunnlaget for «forhandlinger» med regjeringen om endringer i strømpolitikken ta utgangspunkt i den handlefrihet og regelverk som allerede ligger til grunn i vår nasjonale energilovgivning. Den energilov jeg var med å utforme i 1990 – for 33 år siden – er derfor hovedgrunnlaget for å foreta endringer og gjenopprette den situasjon som er grunnlaget for loven.

Forutsetningen for energiloven er avtalen med kraftbransjen i 1990 om å forvalte de norske kraftmagasiner for å oppnå en stabil strømpris som gjenspeiler de samfunnsøkonomiske billige strømkildene i norsk landskap. Verdiene av vannet i norsk vannkraft er i realiteten eid av norske strømkunder via staten. Vannet skal derfor forvaltes på en måte som sikrer lave nasjonale strømpriser, men dette ble ikke gjennomført. Dette må nå skje, 33 år forsinket.

Verdien av vannet i magasinene kan i dag selges til utlandet og legger igjen store verdier i kraftselskap og staten, men uten at de enkelte strømkundene får sin del av verdien. Tvert imot påføres norske strømkunder store og usikre variasjoner i strømprisene.

Verdien av vannet i våre magasiner måles ikke i penger. Det er først når vannet skaper strøm at det registreres i vårt nasjonale regnskap og danner verdiene i det vi kaller grunnrente. Dette er verdier vi derfor kan forvalte uavhengig av våre avtaler med EU. De økonomiske verdiene havner i dag likevel i statens og kraftprodusentenes lommebok og stimulerer til strømsalg til høye priser for norske kunder. Grunnrenteskatten må gis en helt annen utforming enn i dag og sikre at fellesskapet får tilgang til å skape verdier før det øker kapitalen hos kraftselskapene alene.

Kapasitet for krafteksport er de senere år økt slik at mye av verdien som skapes av norsk vannkraft havner i utlandet. Grunnrente som skapes ved varig netto eksport av vannkraft må derfor holdes tilbake av staten og brukes til nytte for norske strømkunder. Dette vil svekke krafteksporten og sterkt dempe norsk prisøkning i forhold til strømprisene i utlandet.

Når Norges billige vannkraft skaper store verdier, må dette komme strømkundene til gode. Men dette skjer ikke i dag. Selv om verdiene er store nok til å finansiere det aller meste av det norske strømnettet og skal derfor ha som formål å redusere nettleien til norske strømkunder.

Dagens høye strømpriser motiverer riktignok til økt satsing på enøk og solceller hos mange strømkunder i Agder. Men hvorfor ikke hjelpe kundene økonomisk ved å la grunnrenten finansiere hovedtyngden av kundenes investeringer i slike enøktiltak?

Dagens strømpolitikk har i altfor sterk grad satt søkelys på kraftselskapenes forretningsmessige interesser. Strømkundenes interesser ivaretas i dag av kommuner og fylker med sterkt eierskap i vannkraft. Det er nesten ingen i forvaltningen som i dag arbeider med vanlige strømkunders økonomiske interesser som hovedsak. Agder bør bygge opp et initiativ på dette feltet.

Strømkundenes økonomiske interesser i Agder er blitt en «salderingspost» for nasjonal energipolitikk. Kraftforsyningens organisering må gjennomgås på nytt, og strømkundene, særlig husholdningene, må gis en sterkere og mer selvstendig rolle i en nasjonal energipolitikk hvor de finansierer strømnettet.

Den bakenforliggende drivkraften i dagens norske kraftpolitikk er behovet for å dempe utslipp av klimagasser. Dette er en viktig sak, men vi har, særlig her på Sørlandet, en lang tradisjon i å bruke strømmen til produksjon av kraftintensive varer for eksport som kan dempe utslippet av klimagasser i andre land. Energilovens grunnlag skulle bidra til å videreføre denne rollen, men det har ikke skjedd. Dette er et viktig fokus som bør få en hovedrolle i vår fremtidige strøm- og klimapolitikk kombinert med å styrke veksten i våre nasjonale skogers evne til å oppta og binde (enda mer) klimagasser.