Der den var «fetest» stod det NORDEA og når den en gang ble full av mynter skulle jeg, slik bankene oppfordrer oss til å gjøre spare innholdet, pengene og sette dem inn til, nettopp NORDEA .

Plutselig en dag så fikk jeg det for meg at tiden for å «slakte» sparegrisen var kommet. Grisens innhold skulle ut og pengene skulle inn, inn til alle de mektige som var stappmette fra før av. Velforsynte av f.eks småkunder som meg som i en periode betalte 18% rente på kassakreditten.

Jeg hadde en sang av min inderlig kjære Alf Prøysen i hodet (… ååå du gode sparegrisen min, nå skal du få ettøringen din…..) da jeg med grisen i vesken gikk inn på Torvet i Kristiansand.

Jeg var da eneste kunden og i hvert fall den eneste kunden som skulle tømme en velfødd sparegris. Den unge bankansatte snudde og vendte på grisen min (jeg tror ikke han hadde sett en sparegris før og undret deg over hvordan han skulle få pengene ut av grisen, ja, det skjønte han ikke.) Han klødde seg i det velfriserte håret, så i skuffene under disken om det lå nøkler til å åpne dyret som nå hadde invadert hans rolle som bankansatt. Men nei…. han måtte inn på X antall kontorer for å høre om de var noen kollegaer som hadde erfaring med sparegriser, noe dessverre ingen hadde.

I mellomtiden var det kommet flere mennesker inn som ble stående og vente på «Operasjon gris». Noe jeg synes det var utrolig flaut å være årsaken til. Omsider kom hjelpen, en kunde, en eldre herre med lommekniv som også ventet på at grisen skulle åpne seg. Han hadde ikke bare med seg med seg kniv i banken (jeg synes at flere herrer burde ha med seg kniv i banken). Han var kreativ og dannet og sa at han skulle hjelpe og med en liten vridning med kniven åpnet grisens mave seg og hele den lille disken var med ett overfylt av mynter, med mine penger, YESS .

«Disse skal inn på min konto her i banken», sier jeg opprømt. «Vi tar ikke imot penger her, vi har ikke penger her», svarer den unge . «Hva gjør jeg da», spurte jeg. «Jo da må du ta pengene, gå ned på Torvet, svinge til venstre ned til Markensgate, gå rett frem, krysse Tollbodgaten og når du så kommer til Dronningensgate tar du til venstre igjen». Dersom jeg var heldig ville jeg oppdage et høl i veggen. Der ville jeg finne en automat som gladelig ville ta imot pengene mine, hvis den ikke var i ustand da.»

Jammen, hva med alle myntene som den lille disken nå var overfylt med? Jeg måtte ha en plastpose nå når pengene mine ikke lenger hadde en gris rundt seg. Den unge mannen bak den lille disken ble hjelpsom … han ga meg en PLASTPOSE. Helt gratis fra NORDEA opp i den skuffet jeg 763 norske mynter og la i vei med grisens innhold til mottaket i Dronningensgate som ble sparegrisens sitt siste hvilested før makta overtok.

Historien ble nesten ydmykende og flau, og jeg kjente på sinne. Jeg var sint på men at alt som har blitt så enkelt har blitt så vanskelig. Det er vanskelig å spare penger på en gris…. det visste du ikke da du skrev visen din, Alf Prøysen.