Jeg har en rekke reservasjoner mot denne teksten.

Grindheim starter med å adressere media, og at de «retter baker for smed». Han konkretiserer aldri hva journalistene har gjort feil. Vi får servert vage anklager, som at media skal «avsløre politikere, ikke avsette dem».

Men hva betyr egentlig dette? Grindheim gir ingen eksempler på hvor journalistene har trådt feil, og det blir umulig for media å skulle svare.

Det kan virke som det Grindheim egentlig vil snakke om, er at Huitfeldt og Solberg ikke skal stå til ansvar for sine menn. Det er uklart hva dette har med journalistene å gjøre: Journalistene har gjort sin jobb i å avdekke sannheten. Det er vi som samfunn som nå diskuterer ansvar og avgang. Det gjør vi i offentlige forumene vi har, inkludert i media.

Og i motsetning til hva Grindheim ser ut til å mene, er diskusjonen om Huitfeldt og Solbergs ansvar viktig.

Den er viktig for tilliten til politikerne våre, og i forlengelsen av det, tilliten til demokratiet vårt.

Men når Grindheim først går inn i debatten om hvorvidt Huitfeldt og Solberg må stå til ansvar, fremfører han ingen argumenter. I stedet stiller han en rekke retoriske spørsmål, som hva disse to «egentlig skal stå til svars for», eller «på hvilket grunnlag burde de mistenkt sine ektefeller». Grindheim tar ingen av sine egne spørsmål seriøst, og ser ut til å avfeie diskusjonen om Solbergs ansvar som irrelevant fordi det var Finnes som gjennomførte aksjehandlene.

Her fordummer han debatten.

Jeg mener det er særlig to tungtveiende grunner til at Solberg og Huitfeldt må ta ansvar for sine menns handlinger. For det første faller habilitetsreglene sammen dersom de ikke må ta ansvar: Enhver fremtidig statsråd kan simpelthen skylde på sin partner og si at de ikke visste. For det andre må det få konsekvenser å bryte mandatets tillit og habilitetsregler på denne måten, om ikke annet enn for å signalisere konsekvensene til fremtidens politikere og deres partnere.

Men Grindheim hadde ikke trengt å bryne seg på mine argumenter. Han kunne for eksempel tatt tak i argumenter fremført av høyresidens egne, eller fra kollegaer ved UiO.

I stedet fremfører Grindheim at «har ikke Huitfeldt og Solberg også vist en tillit til sine ektefeller som, ut fra det vi nå vet, kanskje virker noe naiv, men som nettopp av den grunn også har noe godt ved seg?».

Akkurat hva er det Grindheim egentlig mener her? At Huitfeldt og Solbergs naive tillit til sine menn er så god (?) at det veier opp for brudd på habilitetsregler og tillit? At naiviteten er så koselig at det veier opp for at noen av Norges mektigste mennesker ikke klarer å forholde seg til habilitetsregler? Argumentet er absurd på grensen til det parodiske. Solberg og Huitfeldt står fritt til å si opp jobbene sine og leve gode, naive liv.

Grindheims karakteristikker av deres ansvarsbrudd endrer ikke at det er ansvarsbrudd.

Grindheims fordumming av debatten blir komplett i de siste avsnittene. Her later Grindheim som at det eneste vi har lært er «at Sindre finnes» og at «også Arbeiderpartiets statsråder forstår hvor viktig aksjehandel er». Dette er selvfølgelig helt feil. Takket være dyktig journalistikk har vi lært en rekke ting. Ikke minst at Norges mektigste person i to Stortingsperioder brøt habilitetsreglene et ukjent antall ganger.