I ulike situasjoner kan foreldre be oss ‘eksperter’ om å gi dem råd. Henvendelsene kan gjelde mobbesaker, generelle utfordringer som forelder eller familiekonflikter, men henvendelsen kan også komme fra andre hjelpeinstanser som politi, skole og barnehager. Henvendelsene kommer som oftest etter at flere tiltak er utprøvd og lite har vist seg å fungere. Har vi virkelig så lite tiltro til at foreldre og andre samarbeidsparter er så unyanserte og ikke kan bruke rådene våre på en for dem fornuftig måte?
Les også:
Foreldre vil ha konkrete råd. Det lurer oss til å tro at livet ikke er så komplisert.
Psykologspesialist Line Marie Warholm er kanskje en av de ekspertene jeg leser mest av og med interesse dypdykker i hennes refleksjoner rundt dagens familieutfordringer. Jeg oppfatter ofte hennes ulike perspektiver som geniale i sin enkelhet og er glad for at det fremdeles finnes innovativt modige spesialister i samfunnet som gjerne går litt mot den kjedelige strømmen av ekspertsyn. Derfor skvatt jeg litt til når jeg plutselig leste at samme Warholm faktisk ikke synes noe særlig om å gi råd til foreldre som ber om konkrete råd på utfordringer de står overfor i forhold til deres barn e.l.
Fra studietiden tilbake på 90-tallet ble vi oppdratt på høgskolen til å ‘føle’ masse, og sende klientenes spørsmål tilbake til dem selv pakket inn i ordene ‘hva ville du selv ha gjort med det?’. For en ung student så hørtes det utrolig riktig og profesjonelt ut. Jeg var stolt av å ha ‘forstått’ pensumet, og alt lå til rette for å møte klientene på ordentlig. Men den største lærdommen jeg tok med meg fra studietiden var at det er ekstremt stor avstand mellom det som står i bøkene og det virkelige liv, og heldigvis for det.
Yrkeserfaringen min gjennom de siste 26 år har lært meg at å innta en ‘uvitende posisjon’ overfor klienter er utopi og sannsynligvis bare er en våt nostalgisk drøm fra tiden man rått svelget fagstoffet med en sterk dose studentliv som skyllemiddel. Med andre ord, bare et annet perspektiv du kunne tygge litt på mens du fant din egen genuine yrkesvei og danning. Gjennom utallige møter med foreldre, familier, enkeltungdommer og et hav med samarbeidsmøter så har mitt syn på å gi råd til foreldre og samarbeidsparter endret seg fra å bare lytte, til å både lytte og gi gode, velmenende råd, pakket inn i en forståelsesramme av hva disse rådene er ment å brukes til.
Endringen skjedde ikke over natten, men den skjedde allikevel rimelig fort fordi klientene mine kunne faktisk ikke vente. Tidlig i min yrkeskarriere ble jeg spurt av en mor om å gi henne råd på hva hun kunne gjøre for å stoppe hennes datter på 14 år fra å eksperimentere med rusmidler. Moren var dypt fortvilet og følte at hun hadde prøvd alt. Jeg hadde få råd å gi henne og egentlig var jeg lært opp til å ikke gi henne noen råd heller, men der og da følte jeg alt ble feil, uansett hva jeg kom til å gjøre. Jeg prøvde meg på en ‘studentforklaring’ om at hun egentlig sitter med svaret selv, men heller ikke det føltes riktig.
Da sier moren noe som får meg til å tenke hardt og lenge på min rolle som hjelpeutøver; «Jeg ber deg ikke kaste noen stor livbøye ut til meg, men om du bare har en liten pinne du kan hive ut som kan holde meg oppe i noen timer til så er det bedre enn ingenting». Disse ordene traff meg mer enn noen fagbøker noen gang har truffet meg.
Disse ordene traff meg mer enn noen fagbøker noen gang har truffet meg.
Løsningsfokuserte samtaler eller terapi finnes heldigvis ennå, og det blant annet fordi det sannsynligvis fremdeles finnes en overvekt av foreldre som faktisk har behov for konkrete råd for å kunne klare en svært utfordrende hverdag i familien.
Så jeg forstår ikke helt hva du mener her, Warholm, når du sier at ‘råd bare skaper en ny sult etter flere råd’, og i så fall hva er farlig med det? Absolutt ingenting, spør du meg! Du skriver videre at vi fagfolk må dele av vår kunnskap på en måte som stimulerer til refleksjon hos foreldrene, slik at de kan få flere perspektiver å tenke ut ifra (sitat slutt).
Jeg vil virkelig ta deg på ordet og fortsette å gi foreldre og samarbeidsparter råd og veiledning fra min erfaringsbank som er fullt opp med mange gode alternativer og tiltak som har vært tenkt og erfart i over 26 år, nettopp for at foreldrene skal ha flere perspektiver å tenke ut ifra. Jeg har gitt råd i akutte saker, jeg har gitt råd til foreldre som ikke har vært i krise, jeg har gitt råd på ansvarsgruppemøter, skolemøter og når jeg har holdt kurs og foredrag, og ikke en eneste gang har jeg opplevd å få mine råd slengt tilbake til meg av folk som har følt seg lurt. Heller tvert imot, flere har gitt uttrykk for at de endelig kan puste lettere og de er kommet tilbake til meg. Hvorfor? Fordi foreldre og samarbeidsparter har bedt om noe konkret, de har fått det og de har forstått hvordan de kan bruke det i deres unike sak eller hverdag.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.