Jeg skal markere at jeg tørr å være åpen skeiv. Og jeg skal markere at det er 10 år siden jeg gikk i min første pride-parade. Jeg fant faktisk dette bilde på telefonen min i dag, og det vekket noe i meg. Noe sterkt. En innmari glede og stolthet, en sår skuffelse og et glødende engasjement. Et engasjement jeg har hatt lenge, men som trengte en påminnelse om hvorfor.

Pride-paraden for ti år siden var min første markering ute blant folk. Det var første gangen jeg holdt en plakat som gav meg en merkelapp som homofil. En merkelapp jeg i senere tid egentlig ikke trenger, men som mange rundt meg bruker. På godt og på vondt. Noen bruker det for å svekke meg i kommentarfelt i sosiale medier. Andre bruker det for å tørre å selv stå frem som de er - fordi noen gikk foran. Akkurat som folk gikk før meg.

Bildet tar meg tilbake til torvet i Kristiansand under Skeive Sørlandsdager. Og smilet viser hvor stolt jeg var.

Hvor letta jeg følte meg, fordi jeg ikke måtte legge skjul på hvem jeg var. 18 år-gamle meg ante lite om at det ti år senere ville være et hardere debattklima for skeive. En krampetrekning i vår rettighetskamp. En debatt hvor gleden den dagen for ti år siden, nå er en sår skuffelse for hvor vi har havnet. Det oppleves som at raushet er byttet ut med retten til å ytre imot (også når man trykker noen ned). Som om kjærlighet og toleranse er byttet ut med frykt hos noen få og behovet for å sette to streker under ett svar – som jeg egentlig ikke vet spørsmålet til.

Pride-paraden for ti år siden var min første markering ute blant folk. Det var første gangen jeg holdt en plakat som gav meg en merkelapp som homofil.

Så ja, 10 år eldre-meg føler på en skuffelse. En skuffelse over politikere og markante talspersoner på Sørlandet som fyrer opp under en debatt om kjønn jeg ikke forstår. Som om alle nå skal tvinges til å gå på hormoner eller bytte kjønn, fordi ungene våre får lære at noen barn har to mødre og to fedre, fremfor en mor og en far.

Og at det å føle på forelskelse, kjærlighet, nysgjerrighet og spenning er en del av livet. Jeg er skuffet fordi folk organiserer seg mot en mindre gruppe mennesker sin rett til å være seg selv (for skeive enda et i et stort mindretall). En gruppe jeg er en del av.

Debatten om kjønnspolitikk har eksplodert de siste dagene, over hele fylket. Det treffer en nerve hos mange av oss. En nerve som setter kommentarfeltene i kok, og som tvinger folk ut i diskusjoner om store temaer det ikke finnes enkle svar på. Men som det tilsynelatende kan virke som noen likevel har.

Jeg har ikke behov for å rette pekefinger eller henge ut personer som er uenige med meg. Det lærte jeg allerede i kirkepolitikken, hvor jeg satt som Agder og Telemarks første åpne homofile leder. Vi må skille på folk og folks meninger.

Likevel har jeg et sterkt behov for å advare dem som nå prøver å innskrenke rommet vi har til å være forskjellige. Rommet vi har for å snakke høyt om ulikhetene mellom oss. Det rommet som har skapt aksept og tilhørighet for flere. Som har gitt folk bedre liv.

Vi må skille på folk og folks meninger, skriver kronikkforfatteren. Foto: Kjartan Bjelland / Fædrelandsvennen (Arkiv)

Det sies at uenighetsfellesskap er en styrke for demokratiet vårt - og jeg tar lett en fight for det. Men jeg forstår ikke hvordan demokratiet blir bedre av at skolebøker skal byttes ut eller at mangfoldet vi har i dag ikke skal snakkes høyt om. Jeg tror ikke det bidrar til å gi ungdommene våre de verktøyene de trenger for å møte samfunnet – og for noen også seg selv.

Vet vi egentlig hvordan det skader ungdommer som strever med seg selv når vi sensurerer lærebøker eller fjerner muligheten til å lære om kropp og seksualitet? Statistikkene viser blodrøde tall ifølge Agders levekårsbarometer for skeive. Tall jeg selv har vært åpen om at jeg er en del av. Da bør vi snakke høyere om mangfoldet.

Det eneste som er sikkert er at internett ikke er en bedre løsning for unge som trenger svar på store spørsmål i sine liv – om hvem de er og hva de føler. Vi har for mange historier som understreker det.

Som politiker har jeg full tillit til at trygge voksne i barnehagen og på skolen kan støtte og hjelpe de få som er usikre på hvem de er. For det er det rosa kompetanse handler om. Ikke å fjerne naturfag, biologi eller religion fra skolen.

Selv om min lille 10-årsmarkering er en stor milepæl i mitt korte liv, er det i rettighetskampen som fremdeles pågår i vår landsdel (og ute i verden) kun et raskt tiår som blafrer forbi oss. En kamp som åpenbart ikke er noe rett-frem-øvelse. Og kanskje er det nettopp derfor bildet av meg selv i min første pride-parade minner meg på hvorfor jeg engasjerer meg?

Men jeg forstår ikke hvordan demokratiet blir bedre av at skolebøker skal byttes ut eller at mangfoldet vi har i dag ikke skal snakkes høyt om.

Et engasjement for at du skal få være deg selv, akkurat som du er. For det trygge nabolaget hvor barn og eldre skal få møte en ungdomsskole eller en eldreomsorg som har riktig kompetanse til å støtte når det trengs. Og for at de som kommer etter meg skal kunne si; takk for at dere som gikk foran oss tok kampen – selv når det kostet mye og debattene ble for harde.

Og for dèt, holder jeg regnbueflagget høyt. Ikke bare som en gratulerer-med-10-årsmarkering for meg selv, men fordi kampen er større enn oss. Kampen for det rause fellesskapet vårt hvor vi får lov til å være oss selv.

Takk gud for at jeg fant dette bilde.

Hæppi pride!