Når jeg får mine barn hjem fra skolen og de forteller hvem i klassen som skal feire ID, om hvordan de gleder seg til å pynte seg og spise god mat, da tenker jeg «Yes! Det er slik man bygger toleranse!», mens jeg håper jeg får en invitasjon til fest.

Når mine barn ser på huden sin og jubler over første skritt til samme hudfarge som barnekjæresten med røtter i Etiopia, da vet jeg at meldingen om å omfavne og beundre mangfoldet er mottatt.

Når mine barn kommer hjem og korrigerer meg fordi en god venn har to mammaer og ikke en mamma og en pappa, som jeg var forutinntatt nok til å insinuere, da sprenges hjertet av stolthet.

Når jeg overhører barna mine med kjærlighet i stemmen fortelle vennene sine at sånn er det bare hjemme hos oss, fordi de har en bror med funksjonsnedsettelse, da vet jeg at jeg har gjort noe riktig i å kommunisere kunnskap og bevissthet om et mindretall som ikke kan snakke sin egen sak.

Og det er dette ansvaret skolen tar i Uke 6. Da forteller de flertallet om et mindretall, som mer enn noen andre er utsatt for hets, trakassering, vold, trusler, psykiske lidelser, systematisk og individuell diskriminering, slik at disse barna og ungdommene skal kunne være seg bevisst og også tale sakene for disse menneskene, som de garantert kommer til å møte på i livet.

Pensjonistpartiets representant blander sammen sitt verdisyn med faktagrunnlaget til et helt fagmiljø og plukker anekdotisk blant det som bekrefter sitt standpunkt. Ganske motsatt av tradisjonell forskning, som søker etter beviser for at hypotesen ikke holder vann.

Hun setter psykologifaget opp mot biologien som om det vi ikke kan se, ikke finnes. Hvis det er innfallsvinkelen, er det ganske mange fagmiljøer, diagnoser og verdensbilder som bør oppleve sin eksistens truet.

Kunnskap om ikke-binær kjønnsidentitet handler ikke om verdier, men bevisstgjøring. Det handler om anerkjennelse av at mennesker er forskjellige, og at de sterkeste gruppene som utgjør flertallet, viser solidaritet med og ivaretar mindre og ofte svært utsatte grupper.

Ingen velger å være kjønnsinkongruent. Ingen velger utenforskap og mobbing. Kjønnet vårt og legningen vår er ikke valg vi har og tar. Men holdningene våre og verdiene våre er det. Og verdier som bunner i toleranse for andre, er ikke det samme som verdier knyttet til aftenbønn, nulltoleranse for alkohol eller sukker i maten.

Når jeg gleder meg til å sende barna mine på skolen i Uke 6, er det fordi jeg vet at de kommer bedre rustet ut på andre siden. Mer enn noe annet gjør denne uka dem i stand til å tenke kritisk og selvstendig, utfordre sine og ikke minst mine meninger, og få et godt og naturlig forhold til både sin egen og andres seksualitet.