Kan vi snakke om debattklimaet?

I sitt innlegg “det autoritære pensjonistpartiet” kaller Jannike Arnesen og Ida Hirst Pensjonistpartiet for et “autoritært parti”. Det er ganske drøyt. Hva har de som argumenter for å understøtte denne påstanden? Jeg må nesten trekke litt på smilebåndene når jeg leser det. De anklager PP for å ikke høre på “fagfolkene” (les: “autoritetene”) og mener skolen skal stå for at barna våre blir selvstendige, tenkende individer. Samtidig prøver de, som medlemmer av det styrende partiet, å male et bilde av opposisjonen som både inkompetent og farlig. Ironien her har tydeligvis ikke gått opp for dem, enda den slår meg som en spade i bakhodet.

Siden har Helen Rosvold Andersen (PP) forsvart sin posisjon godt, og kommet med saklige argumenter for konkrete ting hun ønsker å endre i lærebøkene. Mine partikolleger Amalie Gunnufsen og Oda Oline Omdal har også skrevet et saklig forsvar av undervisningsmaterialet. Det er her debatten bør ligge, i det konkrete og saklige. Det må gå an å ha en mening om undervisningen i skolen, uten å bli anklaget for å være et autoritært parti.

Slik jeg har forstått det, ønsker alle parter at barna skal få en god seksualundervisning i skolen. Alle er enige om at det er viktig å lære om grensesetting og å forebygge overgrep. Alle mener læringen må tilpasses barnas alder. Det man er uenig om, er akkurat hvordan innholdet skal se ut og på hvilket tidspunkt ulike temaer skal introduseres. Den debatten er det noen som ønsker å kvele så fort som mulig, og den mest effektive måten å gjøre dette på er å skremme folk med ord som "autoritære regimer". Så spør jeg, er dette en akseptabel måte å gjøre det på? Er den anstendig?

Jeg skjønner at de som skriver debattinnlegg ofte ønsker å “tøffe seg” litt, for avisene liker vågale påstander som får mye oppmerksomhet. Men til hvilken pris? Skal det bli slik at den jevne nordmann ikke vil uttrykke sin mening i frykt for å bli stemplet som intolerant, rasist, homofob, eller høyreekstrem?

Jørgen Pettersen (PP) har stilt spørsmål ved om Høyre tar debatten seriøst, og det kan jeg forsikre ham om at vi gjør. I Kristiansand Høyre har mine partikolleger ulike oppfatninger om seksualundervisning i skolen og om mange andre temaer. Det er noe av det jeg liker best ved Høyre; her er det stor takhøyde. Når alle får snakke fritt, kommer nyansene frem. Kanskje man endrer mening, eller i det minste ser saken fra et nytt perspektiv. Vi i Høyre er forkjempere for pragmatiske løsninger, anstendig debatt og meningsmangfold. Vi tror ikke at noen har monopol på visdom, og det inkluderer staten og skolen.

I går kom en bekjent til meg med bekymringer nettopp rundt innholdet i skolebøkene til barna sine, men han var usikker på om han ville finne støtte for sine meninger. Jeg forsikret ham, “om ikke jeg er enig i det du sier, vil jeg stadig støtte din rett til å si det". Kanskje skulle jeg skrevet her at jeg er villig til å dø for retten hans til å si det. Det ville sikkert gitt innlegget mer oppmerksomhet.