Viggo Kristiansen og stigmaet

Da riksadvokaten ydmykt, men svært tydelig, fortalte at Viggo Kristiansen skal frikjennes, da var det ikke kakling og høy summing blant journalistene som det fort kan bli ved pressekonferanser.

For oss som fulgte dette direkte, var det som det senket seg en alvorstynget stillhet av hva som faktisk nettopp skjedde. Norge fikk servert kanskje landets styggeste justismord gjennom tidene.

For de som har fulgt denne saken i mange år, så er ordskiftet man har sett, virkelig verdt å legge merke til. La oss gå litt tilbake i tid.

Da jeg selv begynte å lese bloggen viggokristiansen i 2010, da var det så betent å si noe om denne saken, at jeg valgte å ikke si noe til mann min en gang at jeg åpnet for at Viggo kunne være uskyldig dømt. Samfunnet, i hele Norge var så sårbart på dette temaet, nettopp fordi ugjerningen var så grusom som den var.

Det var først i 2017 da Bjørn Olav Jahr kom med boka si, at det ble en liten åpning for å faktisk kunne ytre noe om skyld/uskyldsspørsmålet uten å bli stemplet som splitter pine gal.

Så kom vendepunktet, Viggo fikk sin sak gjenåpnet. Det kunne føles og kjennes et visuelt sjokk gjennom befolkningen. Helt fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord. På sidelinjen sto jentenes etterlatte, som hadde opplevd sitt livs mareritt, de var i sjokk. For å være helt tydelige på dette, jeg beklager deres vonde sorg. Men vi må aldri igjen la sorgens omstendigheter styre rettferdighetens selvstendige tanke. Vi må aldri igjen la mennesker i dyp sorg få myndighet til å styre justisspørsmål i egne saker.

Ordskiftet rundt temaet skyld ble mer og mer stuerent. Stadig flere søkte etter grupper i sosiale medier for å finne svar på de spørsmålene rundt saken som det ble bare flere av. Samtidig skjer det en endring i medias dekning. Den er ikke lenger ensidig og bastant.

21. oktober kl 13:00, tidspunktet vil stå som hogd i stein for all fremtid. Riksadvokaten har ikke bare en uttalelse om frifinnelse. Han virker oppriktig berørt av det han formidler. Og hans ord som stikker langt inn samvittigheten, ordene som sier BEKLAGER til Viggo, for den urett han har lidd. Det gjør så inntrykk. Det er sterke følelser i sving.

Mediabildet eksploderer som et fyrverkeri på himmelen nyttårsaften. Flere etater og personer beklager for den urett som er blitt begått. Allikevel er det noen ord som mangler. Helt til Hege Ulstein i Dagsavisen kommer med en svært tydelig kommentar. Hun setter ting på plass der skapet står! Sitat: «Denne saken handler ikke om at det er tvil om Viggo Kristiansens skyld. Det handler om at det ikke er et fnugg av tvil om at han er uskyldig».

Flere og flere beklager, kommentarfeltene i sosiale medier er overraskende positive. En og annen surmaga oppgulper er det helt sikkert. Men det er for en gangs skyld svært lite av det. Og da slår det meg, har det sittet så mange mennesker rundt omkring i dette landet som egentlig har tenkt og trodd og ment, men ikke turt å si noe? Hvis det er tilfelle, hvilket stigmasamfunn er det vi lever i?

Så kom jeg over et innlegg på facebook, skrevet av Marie Therese Frette. Jeg deler det med tillatelse fra henne. «Gratulerer Viggo. Da skal jeg være den første i denne gruppa som ber Viggo om unnskyld. Jeg hadde mer troen på at han var skyldig».

Innlegget taler så for seg selv. Jeg tror hun trengte en bekreftelse fra øverste myndighet for å tillate seg selv å tro på at hennes forespeilede sannhet var revet i stykker. Og når fasiten kom på bordet, ser det ut som det var en lettelse som ble løftet av hennes mentale tyngde akkurat i denne saken.

Så kom jeg over et sitat av Viggo Kristiansen gitt til avisa Fædrelandsvennen.

«Jeg håper mamma kan få litt fred nå. Hun ble nærmest latterliggjort av politiet i retten.»

Da forstår jeg tårene til Bjørn Olav Jahr. Han har sett smerten og fortvilelsen til denne familien på nært hold i mange år. Journalister tillot seg å spekulere om hvordan han feiret nyheten innenfor døren i hjemmet sitt. Det ble undret om det var jubelbrøl og champagnebrus der inne. Helt til Viggo kom og forsvant opp i skogen. Absolutt ingen spektakulære seiersdanser eller hurrarop.

Tilbake står sitatet til Viggo igjen der som en hjerteskjærende omsorg og omtanke for mammaen sin.

Innlegget er forkortet. Red.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.