Om det ikke kom godt nok frem i vårt tilsvar til Haarr om fritidsfond og bydelsfond for en nyoppstått Søgne kommune, skyldes det at kommunen aldri tidligere har hatt behov for tilrettelagte fonds av denne typen. Ved spesielle behov for lavinntektsfamilier, var denne typen tilskudd underordnet sosialkontoret i samråd med kulturetaten. I tillegg hadde også kulturetaten en betydelig sum penger som var tilgodesett unge med funksjonshemninger spesielt øremerket sommeraktiviteter.
Kontingenter og avgifter for lag og foreninger var dessuten betydelig lavere i Søgne enn de er nå i storkommunen. Flere fritidstilbud var også gratis. Og tilsvarende midler til det som i dag er bydelsfondet i storkommunen kunne også i Søgne kommune søkes om via de vanlige kanalene innenfor kultur. Man trengte heller ikke godt betalte prosjektledere til å behandle søknader og «styre» denne fordelingen. Dette er vår enkle forklaring.
Til Haarrs påstand om at «det er store fordeler ved felles finansiering, stordrift og en viss avstand mellom søker og administrasjon, slik at tildelingen blir rettferdig», ønsker vi gjerne tall og oppsett til å underbygge dette.
Og Haarr, når du nevner stordriftsfordeler i denne sammenheng, og det i fritidsfondet er ansatt prosjektleder som på to år har utbetalt kr 1,1 mill kr i støtte, kan dette neppe kalles fordelaktig. For oss ser det ut som et regnestykke med røde tall i bunnlinja.
Vi ønsker for et fremtidig Søgne å ha oversikt over kommunen vår. Når man gir og tar med begge hendene, er det viktig for oss å vite hva den høyre hånden gir og den venstre tar. På den måten kommer nødvendig, mest og best mulig hjelp frem til de som måtte trenge det.
Det fungerte i gamle Søgne kommune, og det skal fungere i nye Søgne kommune. Vi kaller det småbruksfordeler.