Det er en situasjon ingen kan sette seg inn i som ikke har opplevd det selv. Så hva skal man si til slike mennesker? «Noe av det beste du kan si er at du ikke vet hva du skal si,» sier moren. Det er et godt råd.
Jeg minnes en hendelse fra min prestepraksis for mange år siden. En familie på 5 hadde mistet sin yngste under svært traumatiske omstendigheter. En prektig tenåring som jeg kjente litt til fra min prestepraksis. Da han endelig ble funnet etter flere dagers leting, kom politimannen som fant ham, innom meg på vei hjem etter endt oppdrag og sa at familien gjerne ville at jeg skulle komme til dem. Jeg gikk med bevende hjerte og full av forvirring. Og spørsmålet var nettopp: Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg forholde meg? Jeg skulle være deres støtte og trøst, og ante ikke hvordan. Jeg kom inn i stuen hos dem og satte meg i stolen jeg fikk anvist. Der ble jeg sittende. Taus. I fem minutter. Til slutt var jeg klar for å si noe. «Kondolerer» ville ha vært det naturlige utgangspunkt. Men det kjentes altfor formelt og følelsesløst. Så jeg sa det på norsk i stedet: «Vi deler smerten med dere.» (Con-dolor: bokstavelig: med-smerte, sam-smerte). Lenge etterpå fortalte en av søsknene meg at den måten jeg hadde kommet inn på og bare satt der uten å si noe, hadde vært til stor hjelp for dem.
Så hva skal man si? Kanskje som nevnt ovenfor at man ikke vet hva man skal si. Men ofte ikke dét engang. Ord strekker som regel ikke til. En god klem hvor det faller naturlig, sier mye mer enn ord. Eller et godt håndtrykk, gjerne med begge hender. Så hvis ikke du vet hva du skal si: ikke si noe. Men VÆR NÆR!
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.