I artikkelen «et spiseforstyrra land» peker Hege Østby på det å se på følelsene istedenfor kaloriene. Temaet får hjertet mitt til å brenne.

Det tar meg tilbake til min egen barndom, og det å streve med mat i det daglige.

Innerst i klesskapet hadde jeg et lager som jeg tok fram på kvelden mens jeg gråt. Jeg gråt meg tom, spiste og sovnet.

Som 9-åring trøstet jeg meg selv med godteriet, det tok liksom bort den vonde følelsene av å være den eneste som ikke ble invitert i bursdagsselskap. Jeg legitimerte det med at de andre fikk godteri i selskapet, som jeg ikke fikk. Samtidig som mobbingen fortsatte, fortsatte jeg å spise.

I papirene mine fra barneskolen står det «Siril er ei stor jente no, og kan ikkje delta motorisk på same måte som dei andre borna». Helsestasjonen kalte meg inn på kontroller for vekt og høyde. Hver gang fikk jeg en alvorsprat om grønnsaker og mosjonering.

Men alt jeg ønsket var å bli sett, hørt og inkludert.

Følelsene mine tok ofte overhånd, jeg kunne gråte så mye at jeg mistet pusten. Jeg ble så sliten at jeg sovnet ofte godt. Jeg fortalte ofte meg selv at dette var bra for å få sove. Så spiste jeg litt godteri før jeg la meg.

Når de voksne ikke var hjemme endevendte jeg skapene. Alt som kunne ta bort smerten jeg hadde inni meg var bra.

På skolen og i helsetjenesten fikk jeg konstant kjeft for å ha lagt på meg. Men jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre for å få bort den endeløse smerten av å ikke føle meg god nok, ha venner eller å passe inn.

I papirene mine fra barneskolen står det «Siril er ei stor jente no, og kan ikkje delta motorisk på same måte som dei andre borna», skriver Siril Bratten, nå 28. Hun spiste for å døyve smerten hun kjente på i oppveksten. Foto: Privat

På skolen ble jeg mer og mer desperat etter å bli sett. Jeg danset magedans på søppelskuret, gjorde hærverk og hulka i gangen i timene. Så var det hjem og finne noe å spise. Som en narkoman på jakt etter dop.

Etterhvert gikk det på automatikk. Jeg spiste konstant uten å vite om det. Lege og helsestasjonen kom med alvorsprat på alvorsprat og jeg ble tvungen til å mosjonere mer. Jo mer jeg fikk høre det, jo verre ble jeg.

Det verste var egentlig alle de gangene jeg fikk høre hvor stor jeg var og fikk beskjed om å skjerpe meg. Det ble som et slag, ekstra vondt og ga en ekstra grunn til å spise.

Jeg mestret ikke følelsene mine, jeg forsto ikke hva klumpen i magen, prikkingen i kroppen eller ryggsmertene betydde. Jeg var inn og ut hos leger og spesialister, men alle konkluderte med at jeg måtte gå ned i vekt.

Tankene om at jeg ikke var bra nok, fin nok, i tillegg til følelsene det dro med seg ble så vanskelige at maten ble eneste utveien. Det ga meg iallefall ei kortvarig glede.

Det tok mange år før jeg forsto hva spisingen handlet om. Det var først da jeg som voksen oppsøkte psykolog for traumer etter mobbingen at jeg forsto koblingen mellom overspisingen min, og mangel på følelsesregulering.

Møtet med terapeuten ble redningen for min del.

Det å bli sett, hørt og forstått tok bort skammen som jeg bar på. Endelig var det noen som så hele meg, og smerten som jeg hadde båret på hele livet.

Dette skulle ikke løses med kjeft, alvorsprat eller å få høre at jeg var tafatt og lat. Tvert imot, jeg fikk anerkjennelse, omsorg og trøst for alt jeg hadde gjennomgått som barn, og hjelp til å takle følelsene som ellers hadde vært så vanskelige.

Siril Bratten (28)

Avtroppende politiker (tidl Sp), samfunnsdebattant og lærer

Jeg fikk innsikt i min egen historie, og verktøy for å håndtere følelsene som oppsto fra en tid til annen. Det å bli sett og forstått var i seg selv medisin.

Som voksen jobber jeg som lærer, og har møtt mange barn oppigjennom. Jeg undrer meg over hvordan barn med overvekt blir møtt i dag, og håper at systemet ser hele barnet og ikke bare kiloene.

Barn og voksne med overspisingsproblematikk trenger hjelp med følelsene, ikke med maten. Det å bli møtt med pekefinger, kaloritelling og diettplaner gjør bare vondt verre, og blir enda en ting man ikke mestrer. Det blir som å strø salt i såret.