De aller fleste ungdommer i dag har en forelder som holder dem i hånda. En som kan hjelpe med leksene. En forelder som tar vare på barnet sitt. Mens noen barn av minoriteter er satt opp med forventning om å komme rett hjem etter skolen.
Enten for å hjelpe faren sin med en e-post. Eller hjelpe mora med en telefonsamtale. Deres problemer er våre bekymringer. Det er mitt ansvar å ta vare på dem, uansett om det er ut av kjærlighet eller gjeld.
Som Abid Raja har sagt, det har med takknemlighetsgjelden vi har til dem å gjøre. Vi elsker dem og vil gjøre dem stolte. Men det kan være tungt å bli født i denne verden for å ikke fullstendig leve for seg selv, men leve for at du skal gi alt du har for dem. Jeg føler at jeg er et levende trofé. Og det blir sterkere for hvert kompliment rettet mot mine gode resultater. Noe som gjør at det er noe som mine foreldre kan skryte over. For hva er jeg, om jeg er ikke er nyttig?
Du kan dele dine erfaringer eller si din mening nederst i innlegget.
Noen mener at de skal kutte vekk foreldrene sine, eller ha mindre kontakt med dem på grunn av forutsetningene. Som at når vi vokser opp kan vi endelig stoppe å bry oss om dem. Men de som mener dette tar etter min mening feil. Vi stopper aldri å bry oss om dem.
Jeg skulle ønske at fantes det en mulighet for at en annen kunne ta ansvaret fra mine skuldre. At det var en person som kunne oversette samtalene under foreldresamtaler. At det var noen som kunne gi råd til foreldre med økonomiske og teknologiske utfordringer. Som gjør at jeg ikke er bindeleddet mellom dem og samfunnet.
For hva er jeg, om jeg er ikke er nyttig?
Derfor vil jeg si alt i alt at man skal ikke se ned på eller synes synd på barn av innvandrere, for deres situasjon. Vi vil være som alle andre, og ikke miste barndommen vår fordi vi blir fylt opp av foreldrene våre bekymringer. Vi vil bare at noen kan hjelpe oss med byrden det er å integrere foreldrene våre.