Valgkampen går på høygir og nærmer seg slutten. Private helse- og velferdsbedrifters bidrag til den offentlige helsetjenesten har vært diskutert heftig mellom venstre- og høyresiden. Mens venstresiden ser på private innslag i velferden som en trussel mot våre felles helse- og velferdstjenester, peker høyresiden på at det offentlige, gjennom å inngå avtaler med private aktører motvirker et todelt helsevesen.

For oss som organiserer de private virksomhetene og kjenner bransjene og driftsvilkårene, kan vi si følgende: Private aktører leverer betydelige bidrag til vår felles helse- og velferdstjeneste gjennom avtaler med helseforetak og kommuner. Dette gjelder ulike undersøkelser, behandlinger og operasjoner, rehabilitering og habilitering, og forebygging av muskel- og skjelettplager. Og gjennom at det offentlige inngår avtaler med private, sikres lik tilgang til disse tjenestene uavhengig av den enkeltes økonomi.

I kommunehelsetjenesten har vi også betydelige bidrag fra private aktører innen bo- og omsorgstilbud, eldreomsorg, tilrettelagte tiltak for enkeltpersoner med stort bistandsbehov og skreddersydd for den som skal ha tjenesten. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) leveres av private og private ideelle i nesten 250 kommuner bare det alene.

Og for den som trenger kreftbehandling, operasjon eller en sykehjemsplass til sin kjære mor eller far er nok hvem som driver tjenesten for de fleste underordnet, så lenge det finnes gode og verdige tilbud der kompetansen er på plass. Dette er det Norge vi kjenner gjennom mange tiår, og som vi fra NHO Geneo har valgt å gi en samlebetegnelse for – en velferdsmiks.

Og ved at staten inngår avtaler med private motvirkes et todelt helsevesen. De senere årene har debatten tilspisset seg. Vi opplever at bransjen og våre medlemmer blir utsatt for mistenkeliggjøring, nedsettende karakteristikker og at kunnskap og fakta er en mangelvare. Som følge av politisk motstand mot private bidrag, er avtaler innen somatikk, eldreomsorg, barnevern og rusomsorg sagt opp. Gode behandlingstilbud er lagt ned, og ventetidene øker. Mange som tidligere fikk dekket behandlingen og helsehjelpen på statens regning, blir nå tvunget til å betale det selv.

Det er verken store penger å tjene i disse bransjene eller elendige lønns- og arbeidsvilkår, slik motstanderne påstår. Driftsmarginene er moderate og faktisk lavere enn de fleste sammenliknbare næringer, med et gjennomsnitt på 5.3 prosent (NOU 13.2020. Private aktører i velferden). Og det er selvsagt konkurransedyktig lønn. Det er mangel på folk i sektoren. Det ville ikke vært mulig å rekruttere ansatte uten å ha en anstendig lønn.

I fremtiden må vi rekruttere flere til å jobbe med helseutdanning, samtidig som vi må levere helsetjenestene mer effektivt. Det er utfordringene en samlet helsesektor står overfor, uavhengig hvem som leverer tjenestene.

Vi må samarbeide mer, ikke mindre. Vi må bygge videre på modellen vi har hatt i alle år, nemlig en velferdsmiks.