Det skal kommunen sørge for. Men det skjer i liten grad, vel særlig av økonomiske grunner. Mange har derfor kastet sitt blikk på kirkene som tilhører Den norske kirke, DNK. Kirkerommet kan være en fin ramme for ikke-kristne seremonier.

Men her støter man på problemer. DNK har bestemt at kirkerommet ikke kan benyttes av ikke-kristne religioner til utøvelse av deres tro (Kirkemøtet 2015). Jeg mener at vedtaket må tolkes slik at det ikke gjelder for livsynsnøytrale handlinger. Betyr det at DNK godtar at slike skjer i kirkerommet? Det diskuteres nå i kirken.

Men selv om det er tilfellet, løser det ikke problemet for tros- og livssyn. For humanetikere er det ikke aktuelt med seremonier i religiøse bygg. Ja, heller ikke i bygg eller rom som ligger i tilknytning til en kirke. Så selv om DNK åpner sine kirkerom for livsynsnøytrale seremonier, vil kommunene møte krav om seremonirom som er egnet for alle livssyn og religioner.

Problemet må etter min mening løses på en annen måte. Der det mangler seremonirom, har man mange steder for mange kirkerom. Dette må en kunne gjøre noe med. Kirkehus kan bli all-hus; et hus for seremonier av ikke -kristen eller ikke-religiøs art – for eksempel begravelser – og annen virksomhet. Rundt om i landet står det en god del kirker som er i lite bruk. Det kommer få folk dit, og kanskje mangler det prest til å ha gudstjeneste der utenom en sjelden gang.

Jeg var i en bygd her på Sørlandet der det var ca. 2000 innbyggere i kommunen. De hadde fire kirker fra 1800-tallet som ikke lå så langt fra hverandre. Hvor lenge har kommunen råd til å vedlikeholde dem – spurte jeg. De svarte at det skjøv de foran seg. Men en gang må nok kommunen komme til at dette har vi ikke økonomi til.

Her og mange andre steder må man kunne avvikle en av kirkene som gudstjenestested for DNK og avsakralisere den. Alter, prekestol og døpefont tas da ut. Kanskje kan disse gjenstandene få plass på lokalmuseet? Som regel finnes det et stort alterbilde. Det kan bygges inne med dobbeltdør. På den ville det nok gjøre seg med et ikke-religiøst maleri el. lig. Hvis det er vinduer med kristne motiv, må de dekkes til.

Da skulle det være klargjort til et livssynsnøytralt seremonirom. Kommunene slipper å bygge eller innrede eget rom til dette bruk.

Men rommet kan anvendes til mer. Det kan lett fungere som stedets samfunnshus med plass for mange typer aktiviteter – også av kristen karakter. Et hus for alle situasjoner og alle aldre med alle slags aktiviteter; et all-hus. Kanskje med navnet: All-huset? Da må også eventuelle kors på utsiden av kirken fjernes.

Siden kirken er blitt gjort om til all-hus, hører det ikke lenger til på kirkebudsjettet. Det man sparer der, må kunne benyttes på de gjenværende kirkene. Svært mange i befolkningen er nær knyttet til kirkehuset og kirkegården ved den. Her har de opplevd spesielle livssituasjoner, og her vil de gjerne begraves sammen med sine kjære. Hvis kirken deres ble revet, var den muligheten borte. Men ikke hvis kirkehuset er blitt et all-hus. Da kan alterbildet slås opp, og rommet få en karakter som vil være brukbar også for en kristen begravelse.

Fra kirkehus til all-hus lar seg godt gjøre. Man beholder kirker til kristent bruk selv om de ikke lenger trengs av DNK. Istedenfor å rive dem, kan kommunen benytte dem til seremonirom og et all-hus. Det blir til glede for alle tros- og livssyn, og stedets befolkning til samlinger av ulikt slag. Da oppfylles manges ønsker selv om de i utgangspunktet kan være svært ulike.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.