Jeg ser dere synes det er dramatisk at det kan bli mindre gratis parkering i gatene i Posebyen. Tenk om folk slutter å komme? Tenk om kirkebenkene blir tomme? Og det viktige frivillige arbeidet får seg en knekk?

Det er sant at menighetenes frivillige arbeid betyr mye i menneskers liv. Og at det å samles i byens kirker gir livsmot og mening for mange av oss. Men frykt ikke: Menigheter lever ikke av parkering alene.

Som kirkegjenger tror jeg det er andre ting enn antall parkeringsplasser rett utenfor kirkedøra som trekker. De søndagene jeg ikke har gudstjeneste i gangavstand i bydelen vår, er det mulig å sykle, ta buss eller samkjøre til kirke. For eksempel til domkirka, som stadig samler trofaste kirkegjengere, selv om den er omringet av gågate og bilfrie områder. Kirkeskyss fungerer godt flere steder: Send melding, og bli hentet av en frivillig før kirketid. En sosial og praktisk tjeneste!

Så takk til Jannike Arnesen (Ap) for det gode forslaget om parkeringsavgift på søndager. Hun synes å ha større tro på menighetene enn de selv. Som hun sier, kan kirkegjengerne hjelpe hverandre, slippe av de som er dårligst til beins ved døra, og spare de nærmeste parkeringsplassene til de som trenger det mest. Det høres ut som god, gammel nestekjærlighet.

Og det har jo menighetene lange tradisjoner for: Å gjøre godt og bidra positivt i samfunnet. Med omsorg og helsehjelp, matutdeling, gjenbruksbutikker og mye mer. Mange kristne har fulgt Frans av Assisis råd: «Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord.» Godhet taler for seg selv.

Denne kristne omsorgen for omgivelsene – kan ikke den i 2023 også innebære å gi barna i byen tryggere gater, med færre biler og renere luft, og ta bedre vare på skaperverket? I så fall kan menighetene gripe endringene i gata som en mulighet til å tjene. Jeg har troa!

Så opplever jeg det utidig å snakke ned beboerne i Posebyen. En av menighetslederne karikerer i FVN sine naboer og sier de «vil at det skal isoleres helt og gå tilbake til hest og kjerre». Ironisk nok er det jo endringene som foreslås som er framtidsretta. Parallellen til «hest og kjerre» er vel heller å tviholde på gamle vaner? På 1900-tallet ble bilene mange og la landet under seg. Myke trafikanter, helse, miljø og trafikksikkerhet måtte vike. Særlig midt i bysentrum har bilbruk store samfunnskostnader for både miljø og mennesker. Nå ser samfunnet dette tydeligere, og planlegger for å fri oss fra bilavhengigheten. Det er et politisk ansvar at det skal gå busser og være trygt å gå og sykle i byen vår, for alle som kan.

Så trenger vi at alle bidrar. Gir plass til de som trenger det mest, lar barna gå trygt i gatene, og hjelper hverandre å komme dit vi skal. Gjerne med nestekjærlig samkjøring.

Gå i fred, og samkjør med glede!