Men har lovnadene blitt innfridd? Vi hører stadig at det vil bli mangel på arbeidskraft, lønningene må opp for å trekke flere over til omsorgsyrkene, skattene må ikke øke (spesielt ikke eiendomsskatten) osv.

Dessuten vet vi at de to store sektorene i vår kommune – skole og helse/sosial - som tar ca 80 % av totalbudsjettet, driver med underskudd i dag og må bruke mindre penger de kommende årene. Altså ikke det aller beste utgangspunktet.

Hvor mye penger som skal brukes på de nevnte sektorene, dreier seg egentlig om hvor store ressurser den yrkesaktive del av befolkningen kan eller vil bruke på de yrkespassive (barn/ungdom og pensjonister).

Er det ikke rimelig å tro at både viljen og evnen er til stede? Det er jo en selv og ens nærmeste det dreier seg om. På den annen side har skattyterne krav på å få vite at ressursene blir forvaltet fornuftig og kommer brukerne til gode. Det er en krevende oppgave som ikke blir lettere når media fortrinnsvis omtaler skandalesaker og fordi rivaliserende politikere gjerne kritiserer motpartens løsninger.

På grunn av økende antall eldre vil eldreomsorgen i Norge trenge større ressurser de kommende årene, men ikke bare det. Det er også nødvendig med en grunnleggende diskusjon om innholdet i omsorgstjenesten. Norsk eldreomsorg er sterkt dominert av den faglige tankegangen hvor sykehjem som medisinsk institusjon er grunnfestet.

Her skiller Norge seg fra Sverige og Danmark som har gått andre veier. Man må finne ut hvordan alderdommen påvirker folks behov for tjenester, hva som er viktig og hva som er uviktig. Av egen erfaring vet jeg at ønskene endres etter hvert som årene går.

Det nytter ikke å spørre middelaldrende personer hva de ønsker seg om 40-60 år. Det er heller ikke mye vits i å spørre pårørende.

En pioner i norsk eldreomsorg oppsummerte målsettingen slik : «Hvis omsorgen bidrar til at gamle fru Olsen syns det er bryet verdt å stå opp til en ny dag, har omsorgstjenesten lykkes.»

Så enkelt og så vanskelig.

Her kommer noen forslag som bidrar til måloppnåelse.

  • Ta vare på eldre arbeidstakere. Tilknytningen til arbeidslivet gir en sosial gevinst som gir livet innhold.

  • Personalet må vise medmenneskelighet, ansvarsfølelse og respekt. Eldre ønsker hjelp, ikke umyndiggjørelse. De ønsker å bli betraktet som likemenn selv om de er redusert. De ønsker seg færre personer å forholde seg til og faste avtaler som overholdes.

  • Medisinsk personell (leger og sykepleiere) må ikke få definere eldreomsorgens behov. Det bør etableres en særskilt yrkesgruppe «eldreomsorgspersonell» som ikke er en påbygging av sykepleierutdanningen, men som fra utdanningens første dag læres opp til å kartlegge brukernes ønsker og behov i videste forstand gjennom aktiv brukermedvirkning. Dette er krevende men viktig.

  • Mange eldre har behov for hyppige sykehusinnleggelser. Sykehusene premieres for kort liggetid og mange inn- og utskrivninger (stor produksjon). Stadige forflytninger av skrøpelige pasienter er kanskje effektiv sykehusdrift, men en stor påkjenning for dem det går ut over.

  • Hva er en verdig død ? Heldig er de som dør brått. Hvis det var mulig, er jeg overbevist om at alle ville valgt «å dø frisk», dvs å unngå en lang og bedrøvelig tid med stadig dårligere helse og redusert livskvalitet. I en spørreundersøkelse i 1983 om aksept for aktiv dødshjelp svarte 55 % «Aldri». I tilsvarende undersøkelse i 1995 svarte 20 % «Aldri». For befolkningen har et absolutt tabu i løpet av 12 år blitt et spørsmål om kriterier, argumenter og forhandlinger. Likevel er spørsmålet totalt fraværende i den offentlige debatt og i flere omfattende utredninger de siste 30 årene. Aktiv dødshjelp dreier seg ikke om å utrydde uproduktive individer, men å forkorte lidelsene i en håpløs situasjon.

  • I den offentlige debatt snakkes det mest om sykehjem som om sykehjem er identisk med eldreomsorgen. Her skiller Norge seg ut i forhold til våre naboland som har avskaffet begrepet. Hjemmetjenestene betjener de fleste brukerne. Er den god, blir institusjonene mindre viktige. Eldreomsorgen er komplisert og krevende.

Dagens omsorgstjeneste er ikke fullkommen selv om de fleste er ganske godt fornøyd. De uløste problemene som er oppsummert her, eksisterte for både 20 og 30 år siden. Årsakene til at vi tilsynelatende ikke har funnet løsningene på disse årene, er nok først og fremst at det er komplisert og krevende.

Skal man komme videre, mener jeg at fagfolk og politikere må sette seg sammen, fritatt fra daglige oppgaver i en periode, for å sette seg grundig inn i mulige løsninger og hva andre har funnet frem til og foreslå veien videre. De fleste av eldreomsorgens uløste problem er av praktisk og organisasjonsmessig art. Det bør ikke være vanskelig å få tverrpolitisk oppslutning om løsningene.