Som 17-åring fikk jeg barn, mens jeg gikk på videregående. Jeg var kjempemotivert for å sjonglere situasjonen og fikk flere topp karakterer i det jeg sto på. Jeg opplevde til tross for viljestyrken min en sak som enda plager meg, noe jeg synes er merkverdig og som jeg synes er viktig å snakke høyt om.
Det var faktisk ingen spesifikke rettigheter for jenter i samme situasjon. Å få barn på videregående er nemlig ingen lett oppgave da sykefraværet til barnet går utover fraværsgrensen til mor.
Jeg rykker fortsatt til når jeg tenker tilbake på at jeg ble fortalt følgende; «du kan ikke få spesial-behandling i forhold til de andre» og da husker jeg at jeg kikket en stund på vedkommende og tenkte «dere er lærere, dere har klare rettigheter i og med dere er i jobb, hvordan ville dere klart dere i min situasjon?», men egentlig så følte jeg bare på skammen som om jeg ble snakket ovenfra og ned på og at dette var mitt valg og jeg som måtte ta den harde konsekvensen for det.
Dette er noe som virkelig burde gjøres noe med. Studiet er fremtiden for etterkommerne og det er ikke rettferdig å bli ekskludert i starten på fremtiden fordi det ikke finnes rettigheter for jenter i samme situasjon.
Vi kan ikke ta det som en selvfølge at alle jentene har et sterkt og solid støtteapparat rundt seg. Samme ordning som gjelder i jobb, burde få gjelde på skole også. Vi må styrke de sårbare i samfunnet.