Utvikling av Lagmannsholmen og vestre havn – hvor vil vi og hva får vi?

Spesielt mulighetene på Lagmannsholmen og i Vestre havn er gjenstand for diskusjon nå, der planer om å omdanne havne- og næringsområder til boliger, kontorer, kulturelle samlingsplasser samt serveringssteder har møtt både entusiasme og kritikk.

Mens noen ser på disse endringene som en mulighet for fornyelse og vitalisering av bydeler, er det viktig å anerkjenne at slike utviklingsprosjekter også kan medføre betydelige ulemper og utfordringer, spesielt med tanke på bevaring av lokal identitet og tilgang til reelle arbeidsplasser for vanlige folk.

Vestre havn i Kristiansand, med sin historie og funksjon som industri- og havneområde og knutepunkt for lokal og internasjonal trafikk, representerer mer enn bare fysisk infrastruktur; det er et levende vitnesbyrd om byens arbeidsliv, og dens industrielle og kulturelle arv. Ved å fjerne produksjonsbedrifter og havnedrift til fordel for bolig- og næringsbygg, risikerer man å utviske den unike karakteren som området har opparbeidet seg over århundrer. Dette er ikke bare et spørsmål om estetikk eller nostalgi, men også om sosial og økonomisk bærekraft.

Arbeidsplasser innen produksjon og industri tilbyr viktige jobbmuligheter for byens innbyggere, spesielt for de uten høyere utdanning. Disse jobbene er ofte grunnlaget for robuste og selvstendige lokalsamfunn, hvor folk kan leve og arbeide i nærheten av hverandre. Ved å erstatte disse med leiligheter, kontorer, og kulturinstitusjoner, risikerer man å skape et område som er fremmedgjort fra hverdagslivets realiteter og behov.

Det argumenteres ofte for at slike utviklingsprosjekter vil bringe kunst og kultur til området, men kunst og kultur vokser frem og trives best i et miljø hvor det finnes en naturlig blanding av ulike sosiale klasser og yrker. Kunst og kultur inspireres av virkeligheten rundt seg, av menneskenes liv og historier på godt og vondt. Når man fjerner de reelle arbeidsplassene, og med det en stor del av byens arbeidende befolkning, fra et område, risikerer man også å fjerne grunnlaget for en autentisk og relevant kunstnerisk og kulturell uttrykksform. Med dagens planer for utvikling av området risikerer man å oppnå det motsatte av det man ønsker.

Videre fører gentrifisering og kommersialisering ofte til at leie- og boligprisene i området skyter i været, noe som gjør det vanskelig for vanlige arbeidsfolk å bo og leve i området. Dette kan igjen føre til en sosial rensing hvor kun de med høy inntekt har råd til å nyte de nye fasilitetene, mens den opprinnelige befolkningen flytter ut. Barnefamilier med kan man se langt etter.

Transformasjonen av Lagmannsholmen og Kristiansands vestre havn til et glansbilde av boliger, kontorer, og kulturinstitusjoner risikerer derfor å bli et eksempel på hvordan modernisering og estetisering kan føre til tap av lokal identitet og på sikt vår historie. For å unngå at området blir fremmedgjort og kunstig, er det essensielt å bevare en balanse mellom ny utvikling og det eksisterende arbeidslivet. Dette vil ikke bare sikre en mer inkluderende og mangfoldig bydel, men også bidra til å opprettholde et levende og autentisk kulturelt miljø som er rotfestet i de virkelige livene og historiene til innbyggerne i Kristiansand.