Og noe som burde føre til en mer målbevisst politikk overfor mullahenes regime i Teheran.

I mer enn førti år hvilte denne holdningen på den brede antakelsen om at regimets kontroll over makten var sikker – og det var ikke noe alternativ i sikte. Omfanget og dristigheten til dagens opprør utfordrer denne antagelsen.

Protestene i 2017 førte til en sjelden tilståelse fra regimets øverste leder, Ali Khamenei. Etter uker med uro på mer enn 100 steder, med demonstranter som ropte slagord mot regjeringen som «død til diktatoren», holdt den religiøse lederen en tale der han ga skylden for den raske spredningen av uro og provokasjoner på en ledende demokratisk opposisjonsgruppe, Folkets Mujahideen. Dette er en gruppe som lenge har tatt til orde for en ny revolusjon for å velte Irans regjerende regime, samtidig som de insisterer på at dagens system er mer sårbart enn folk er klar over.

Folkets Mujahedin-organisasjon i Iran, som hovedkomponenten i Irans nasjonale motstandsråd, har spilt en lederrolle i etableringen av den ventende regjeringen. Koalisjonen valgte Maryam Rajavi som overgangspresident etter den lenge etterlengtede revolusjonen.

Dagens opprør gir inntrykk av at systemendring er nærmere enn noen gang. Dette ble nylig anerkjent av 170 medlemmer av Europaparlamentet da de signerte en uttalelse som lød: «Utsiktene til regimeendring i Iran har aldri vært mer sannsynlig enn nå. Tiden er inne for å anerkjenne det iranske folkets legitime rett til å forsvare seg.»

Selvsagt krever anerkjennelse av retten til selvforsvar også videre anerkjennelse av den organiserte opposisjonen. Dette krever igjen at Vesten gjør en samlet innsats for å støtte slik opposisjon. Med andre ord, tiden er inne for at de vestlige regjeringene tenker på hvordan Iran vil se ut uten ayatollaene.

Jeg har forsøkt å forstå dette problemet i 43 år, mens jeg har fulgt situasjonen til landet mitt, Iran, så lenge mullah-regimet er på plass. I løpet av de 19 årene jeg har jobbet som leder av sammenslutningen av tidligere politiske fanger for et fritt Iran i Norge, i dette revolusjonære opprøret av det iranske folk, er dette første gang jeg har lagt merke til at medlemslandene i EU prøver å formulere en ganske hard politikk mot mullaene som styrer Iran.

Dette er første gang jeg har lagt merke til at medlemslandene i EU prøver å formulere en ganske hard politikk mot mullaene som styrer Iran.

Regimet forventet ikke at dette opprøret skulle vare mer enn en måned, mens vi i dag passerte den andre måneden.

Det er alvorlig tvil om Khamenei-regimet kan overleve denne siste utfordringen. Selv om det gjør det, er det vanskelig å se for seg at regimet vil kunne fortsette som det har vært, eller at det vil kunne forhindre fornyet uro.

Denne nye virkeligheten gjør det nødvendig for den vestlige verden, spesielt Europa, å revidere sin utenrikspolitikk og slutte å tro at mullahenes makt er permanent.

Denne forente gruppen av iranere, som protesterer hver lørdag i viktige byer i europeiske og amerikanske land i denne perioden med opprør, ber på det sterkeste vestlige og andre land om å kutte forholdet til det iranske regimet og sørge for at alle mennesker som de burde være løslatt for å ha deltatt i opprøret settes fri.

Ikke bare Iran, men verden blir tryggere uten ayatollaene.

Teksten er forkortet. Red.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.