Det utgjør, på landsbasis, 10,5 prosent av alle mellom 18 og 67 år. Én av ti av oss, med andre ord. Høyest andel uføre hadde Agder og Innlandet fylker, med hele 14,2 prosent.

Spørsmålet vi stiller oss er om vi har blitt så vant til denne jumboplassen at vi har resignert? Når noe slutter å overraske oss – blir vi ikke da mindre opptatt av det?

Det kan nesten virke sånn. For det gjøres, slik vi ser det, altfor lite med utfordringene fylket vårt står i. Tallene er relativt stabile, og den tristeste delen av lesingen blir bare dystrere: I løpet av de ti siste årene har antall unge uføre doblet seg. Også her ligger Agder på topp, ensbetydende med bunn.

Rundt omkring i Norge står mer enn 100.000 mennesker under 30 år helt utenfor jobb, utdanning og tiltak. Det er 100.000 unge mennesker, uten tilbud om noe meningsfullt å fylle dagene med. Som ikke mottar lønn, opparbeider seg pensjonspoeng, spiser lunsj med kolleger og har en jobb som venter på dem og gir dem en grunn til å stå opp om morgenen. Og flest av dem er det altså her, i vår region.

Vi vet at utenforskap koster på det individuelle plan. Men den menneskelige kostnaden som den enkelte bærer ved å falle utenfor arbeidslivet, kjenner bare de det gjelder. I et samfunnsøkonomisk perspektiv kan vi alle sammen regne oss frem til at vi står midt i en katastrofe.

For hver 20-åring som blir ufør, betaler vi som samfunn, gjennom kommune, fylkeskommune og det øvrige offentlige til sammen 16 millioner kroner. Dette i form av tapt arbeidsfortjeneste og økt bruk av helsetjenester i løpet av et yrkesliv.

Vi må forebygge.

Samtidig som flere havner utenfor arbeidslivet vokser mangelen på arbeidskraft fra år til år. Som samfunn vil vi få store problemer med å møte dette behovet dersom ikke vi inkluderer flere av dem vi pleier å kalle arbeidskraftreserven. Fordi vi nettopp ser dem som ressursene vi mangler i dagens arbeidsliv.

Dette gapet, mellom arbeidskraftreserven og behovet for arbeidskraft, er allerede stort i våre tre eierkommuner.

En stor andel av arbeidskraftreserven er hos de som har en uføretrygd. Vi vet at mange kan og vil bidra i arbeidslivet hvis de får den rette muligheten. Vi må rekke en hånd ut til enda flere av dem som har fått en uføretrygd, og hjelpe dem videre, på vei tilbake til arbeidslivet.

Vi må slutte å se på uføretrygden som en endestasjon. Og, vi må hjelpe flere med å slippe å komme dit.

Vår innstendige oppfordring til kommunene er å investere i forebygging av utenforskap, gjennom tidlig innsats i ungdomsskolen.

Lillesand, Birkenes og Grimstad kommuner, og Agder fylkeskommune, eier Avigo. Vi jobber hver dag med nettopp forebygging av utenforskap og tilbakeføring til arbeidslivet. Vi er til for kommunene, vi eies av dem, og det er ingenting vi heller vil enn å samarbeide om utfordringene.

I sommer har vi signert en avtale om alternative opplæringsarenaer i Lillesand og Birkenes, etter å ha høstet gode erfaringer med oppstart av kantine på Lillesand ungdomsskole. Vi har også hatt et vellykket prøveprosjekt med elever i noen av våre avdelinger på Avigo, både i barnehage, arbeid med montering, transport/logistikk og tre.

Dette gjør vi fordi vi har erfart at en alternativ opplæringsarena kan gi elevene både kjærkommen mestring, faglig dybde, trening til videregående skole, erfaring med praktisk arbeid og en innføring i arbeidslivet. Tilbakemeldingene så langt er overveldende gode. De individuelle resultatene tyder på at vi er på riktig spor.

Når Avigo etterstreber at elevene skal kjenne på mestring gjennom læring, er dette læring og kvalifisering som de kan bruke videre i skolegangen sin, og som vi håper, og tror, kan vekke lysten og motivasjonen til å lære mer. Ved å oppleve hva de faktisk kan og fikser, er vi overbevist om at flere vil finne veien inn til videre skolegang, for eksempel fagbrev,

Og dette er bare begynnelsen på hva vi kan få til – sammen.

I tiden som kommer skal vi kartlegge og identifisere metodikk og videreutvikle tiltak som fungerer på målgruppen, for å forebygge utenforskap, og for å inkludere. I Avigo har vi både kompetansen og mestringsarenaene. Ikke bare i produksjonen, men også butikk, kantine og barnehage. Håpet er at alle våre tre eierkommuner skal se viktigheten av dette arbeidet, og bruke kompetansen de har tilgjengelig hos oss.

Vi mener vi har all grunn til å være optimistiske. Vi trenger ikke å finne oss i at Agder er dårligst i klassen, og vi kan bare bli bedre. Men for å klare det, må vi tørre å sette ressursene inn der det kan gjøre den største forskjellen: Før de unge havner utenfor, og før de blir værende der.