Fadesen avslører viktige mangler ved byens evne til å fylle de forventninger som politikk og publikum har til en kulturby.
Forbudt kjærlighet engasjerer alltid. Så også når den forbudte kjærligheten ender i knall og fall. Slik den gjorde når Kilden dagen før premieren på oppsetningen av Shakespeares kjente renessansedrama avlyste hele forestillingen. Kilden har altså gapt over et større stykke enn det har vært i stand til å svelge. Det får økonomiske og omdømmemessige konsekvenser for kulturinstitusjonen.
Erfarne teaterkilder forteller at en avlysning dagen før premieren er meget uvanlig. Som regel går oppsetningen etter skjema. Likevel skjer avlysninger iblant. Men det er sjelden de ansvarlige går ut og sier at det er av kunstneriske årsaker. Selv om det nok ofte er det det i virkeligheten er. For teater er ingen vanlig arbeidsplass hevdes det, og det vil alltid være en risiko ved en slik oppsetning.
Det er trolig en utfordring for Kilden at de ikke selv har bygget opp et eget og godt samkjørt ensemble. For å gjennomføre forestillingene er de avhengig av innleie av nøkkelpersonale. Fremmede, noen ganger med språkutfordringer, tvinges til å jobbe sammen under tidspress mot en felles frist. Et naturlig spørsmål å stille etter denne fadesen er derfor om Kilden er tjent med innleie av nøkkelpersonale. For en ledelse med fokus på økonomi kan løsningen være fristende. Men kjemien mellom de involverte må stemme, og det koster hvis kjemien ikke skulle stemme!
Dyktige nøkkelpersoner "vokser ikke på trær", og den aktuelle kompetansen er kostbar. Men det er avlysninger av viktige forestillinger også. Kristiansand er ikke verdens navle, selv om enkelte synes å tro det. Kulturen og dens utøvere er avhengig av et minimumsmiljø for å kunne blomstre kulturelt. Og kanskje er Kristiansand rett og slett for liten til at den kulturelle «blomstringen» får utvikle seg. En viktig test for kompetente kulturpersonligheters interesse for byen blir derfor tilsetting av ny direktør ved Kunstsiloen, etter at Reidar Fuglestad gir seg i mai.
Det denne fiaskoen først og fremst viser er at all kultursatsing innebærer et betydelig element av risiko. Det bør nå alle politiske miljøer tenke nøye gjennom. For en bred kultursatsing krever en sterk økonomisk rygg. Om Kristiansand har den økonomiske ryggen er mer tvilsomt. Og skulle kultursatsingen stilles opp mot andre viktige kommunale oppgaver, som den utvilsomt kommer til å bli, vil avveiningen mellom kultur og lovpålagte kommunale oppgaver bli krevende.
For hvis byens kulturvennlige politiske miljø har forledet Kristiansand til å fly høyere på den kulturelle himmel enn vingene er i stand til å bære, skal det bli spennende å observere landingen. Den blir neppe myk og behagelig. Snarere hard og humpete!