Fotgjengerovergang med trygghetstiltak på dette krysningspunktet kommer ved en grusom tilfeldighet altfor sent. Imidlertid har det ikke manglet på advarsler. Velforeningen i området har stått på som helter. Spørsmålet er hvorfor det skal være nødvendig at foreldre, naboer og frivillige ofrer alt de har av fritid og krefter for å få tiltak på plass?

Noen husker kanskje kampen for trafikksikkerhet i området Sødal og Skaugo, der den trygge gang- og sykkelveien ble stengt av utbygger gjennom et kommunalt vedtak, slik at folk måtte sykle og gå på Torridalsveien for å komme seg frem. Etter en utmattende prosess kom midlertidige tiltak på plass i form av nedsatt fart og humper. Saken engasjerte bredt – langt ut over de som var direkte berørt. Det er tydelig at foreldre, fotgjengere, syklister og bekymrede medborgere kjenner på dyp uro og bekymring over en trafikksituasjon i Kristiansand der stadig flere, større og kraftigere biler kjører mer og fortere, uten at myndighetene virkelig tar konsekvensene av det og prioriterer midler til trygghetstiltak for det myke segmentet av veibildet.

Det kan ofte virke som det er viljen som mangler. Fartshumpene og den nedsatte farten på Torridalsveien ved Sødal ble fjernet igjen, med begrunnelse at noen bilister syntes det sinket dem. Det gjør fryktelig vondt nå å tenke på at lavere fart der hvor det var innført midlertidige tiltak, merkbart førte til at mange sjåfører fortsatte å overholde fartsgrensen videre på Torridalsveien. Det plager meg veldig at vi ikke lykkes med å nå gjennom for å gjøre fartshumper og nedsatt fart permanent.

Det er grunn til å spørre om det viktigste når man vedtar tiltak på vei er å spare tid eller å forhindre tap av liv. Det skal ikke stå på tilfeldigheter, det skal ikke være slik at barn mister livet på vei til skolen. Sikkerhet for de som sykler og går, må prioriteres.