Jeg tenker på kvinner som ikke lengre kan være i sine hjemland, kvinnene som har mistet et barn, en mor, søster eller bror. De kvinnene som må stå opp for rettferdighet, og kjempe for sine liv. Den virkeligheten jeg ikke kan forestille meg.

Så bor jeg her i Norge, i et av verdens beste land. Jeg har mulighet til å ta for gitt at jeg har et tak over hode, at jeg har et støttesystem rundt meg, at jeg kan utdanne meg, ta en jobb… Til tross for at mulighetene oppleves ganske like, så har jeg skjønt at jo mer du vet, jo mer forstår du at livet i verdens beste land likevel ikke gir deg like muligheter som kvinne.

Vi har kanskje ikke naturlig en plass rundt bordet, respekt eller oppmerksomheten vi fortjener. Vi har kanskje ikke muligheten til å påvirke eller havne på topplistene over de rikeste eller de som oppnår mest. Vi havner kanskje ikke i avisen for annet enn å måtte bli omtalt som kvinnelig gründer, kvinnefirmaet eller kvinnen fikk 150 kvinner til å satse, nå er selskapet konkurs. Fremstillingen av media, av deg og av meg betyr noe. Skal vi alle være helt konge eller kan vi være helt dronning?

Jeg elsker kvinnedagen fordi den setter litt ekstra lys på den kampen som kvinner før oss har kjempet, og kampen vi i dag må ta for å ta vår plass.

Dagen er fyllt med arrangementer som kvinner stolt setter sammen, og kvinner som gleder seg til å være en del av et større fellesskap. Jeg føler meg litt ekstra viktig, satt pris på og at mulighetene mine er store i dette som er en dag med ekkokammer..

Jeg håper denne dagen gjør at flere kvinner tør å ta mer plass, ser muligheter og ytre hva de ønsker. Slik som Sunniva Finne som sa tydelig at hun var tilgjengelig for flere styreverv. Eller Madeleine Bjørnestad Røed som frontet hvor mange muligheter det ligger i barseltiden, og at det å bli mor ikke trenger å bety at du forsvinner fra næringslivet. Eller Donna Kastrati som i dag lanserer et fantastisk ressursprogram for kvinner som ønsker å bli gründer. Ikke kvinnelig gründer, men gründer.

Jeg blir så glad hver gang jeg ser hva andre kvinner får til, og det gjør at jeg ser og tør å ta mulighetene. For fremdeles er det 63% mannlige ledere og 37 % kvinnelige ledere. Viktigst er kanskje 80 % mannlige styremedlemmer mot 20 % kvinnelige.

For et mulighetsrom. Spesielt med kvoteringen - jeg er i utgangspunktet ikke for prinsippet kvotering, men jeg ser min mulighet i det til å kunne få en plass rundt bordet. Jeg har vært usikker på hva jeg tenker med tanke på om jeg kommer inn på grunn av kunnskap eller kvotering. Om jeg kommer inn på grunn av kvotering vil jeg likevel utnytte muligheten til å bygge erfaringen, for så å vise de at “hun der ekke dum”. Det hadde vært kult.

Så kvinnedagen for meg er en dag hvor vi tenner en gnist som jeg ønsker vi skal holde 365 dager i året. Jeg håper det skaper en gnist til å se mulighetene - selv om en ikke tikker av alle bokser - grip muligheten. Vi lever nå, og vi lever en gang. Så kjære alle kjønn - lev livet ditt slik du ønsker det. Ta din plass, samarbeid med andre, vær åpen for muligheter, gå utenfor komfortsonen, grip muligheten slik at du kan nå akkurat dit du vil. Men viktigst. Når du har nådd ditt mål, og har den plassen rundt bordet.

Viktigst - ikke glem å se deg tilbake, og ikke dra opp stigen etter deg. For bak deg kommer jeg, og jeg håper at du vil se meg, og slippe meg til slik at jeg også kan gripe muligheten du en gang ønsket at du fikk.

Det finnes ikke noe bedre, noe viktigere eller finere vi kan gjøre for hverandre.

Det er hva kvinnedagen betyr for meg.