Dessverre bærer hele gjennomgangen preg av anmeldernes forkjærlighet for triste svartkledde rockeorkestre som spiller musikk det ikke går an å danse til. Dette er en holdning vi i Sommerbris mener tilhører fortida. Noe som er godt belyst i dokumentarene Footloose og Dirty Dancing.
– Savner noen ordentlige storkanoner
Hvis du er musikkanmelder, må det forventes at du kan noe om musikksjangre og bredden i musikken. I beskrivelsen av Palmesus er det overraskende at den ene musikkanmelderen slipper unna med å si at han ikke kjenner til artistene: «Jeg har ikke kjennskap til Zara Larsson.» Man må jo spørre om vedkommende ikke har hørt på radio de siste syv årene eller sett på noen hitlister? Tatt i betraktning at det er musikk han her mener noe om, er det episk. Kunne en litteraturanmelder slippe unna med det samme? Kan man anmelde en bok uten å ha lest boka?
Er det ikke et redaksjonelt ansvar å sørge for at de som anmelder musikk og musikkfestivaler både kan noe om det de mener noe om og interesserer seg for det? Det virker forbausende lettvint at anmelderne bare kan si at de kjenner ikke til artistene. Er det ikke en forutsetning at man setter seg inn i det man skal mene om? Det er jo ikke krevende å sette seg inn i de forskjellige festivalprogrammene og finne ut noe om artistene. Kan en politisk journalist si at hen bare forholder seg til Høyre som parti, og at alle de andre bare er tøys? Tydeligvis er den tankegangen liksom greit når det er kultur!?
I beskrivelsen av Sommerbris beskylder Roy Søbstad andre for å være musikksnobber om de ikke fullt ut forstår hvor bra band Europe er. Til sammenligning skriver han i setningen før: «Scooter er noe av det mest avskyelige som kommer fra Tyskland.»
Om Ravnedalen Live kommer følgende selvmotsigelse i samme avsnitt: «Highasakite, Gluecifer og Susanne Sundfør er blant det ypperste vi har her til lands. Jeg savner likevel noen ordentlige storkanoner på toppen av plakaten.» Man har altså booket det ypperste norske til festivalen. Ikke bare en, men tre. Likevel savnes det noen store artister.
For mange er musikk underholdning og moro. Utrolig nok synes ikke anmelderne å ha fått med seg dette aspektet. Nidkjær gubberock der middeladrende menn samles for å se svartkledde orkestre pine ut gitarsoloer mens de erklærer sin kjærlighet for Jack Daniels, er i ferd med å dø ut. Dessverre har fremdeles noen av disse gamle gubbene anmelderfunksjoner i avisene der de prøver å være tastemakere, som skal belære vanlige folk hva de egentlig bør høre på.
Den eneste forklaringen jeg finner på at Søbstad og Jahnsen har så sære synspunkter er fordi de er dårlige dansere, og er livredde for å få fot når musikken river andre med, vel dokumentert i nevnte Footloose og Dirty Dancing.