Flere peker på en viktig nøkkel for å forhindre fraflytting og befolkningsnedgang i distriktene: Nemlig å få de unge kvinnene som flyttet til byen for å studere, hjem igjen. Risør-politikere som ønsker å se befolkningspilen stige til værs, bør notere flittig nå. De unge kvinnelige utflytterne har entret boplikt-debatten.
Å se forslaget om å skrote boplikten i Risør gjør oss urolige. Vi har vært privilegerte nok til å vokse opp i verdens beste by. Hvorhen vi reiser i verden, sitter lukten av saltvann, tang og tare i kroppen og minner oss om hva som er hjemme. Men vi spør oss selv – kommer vi til å kunne flytte hjem til vårt barndomsparadis?
For selv om det er mange ting som trekker oss hjem, er det ingen selvfølge at vi kan komme tilbake, og vi er ikke de eneste. De siste årene har folketallet i Risør sunket, og SSB spår at denne utviklingen vil fortsette i flere år. Skal vi gi unge, gamle og alle som trenger det, omsorg og den oppfølgingen de fortjener, er det ingen tvil om at denne trenden må snus.
Det løses ikke ved å selge ut enda flere eiendommer til kapitalsterke østlendinger som ønsker seg hytte på Sørlandet.
Det er ingen tvil om at Risør ikke hadde vært den byen den er uten sommerturisme. Uten en fullstappet gjestehavn og folk i iskø på ethvert gatehjørne. Mange av turistene er som oss, barn av byen som ikke lenger bor her permanent, men som trofast vender tilbake når sommeren kommer.
Men det betyr ikke at vi kan godta en utvikling hvor vi ender med å leve opp til fordommene mot byen vår, som vi ofte treffer når vi forteller hvor vi kommer fra; nemlig at Risør bare lever om sommeren, og ligger brakk ni måneder i året. Risør lever ikke av turisme alene. Ender vi der, blir det ikke mange av oss igjen til slutt.
Vi trenger noen som kan holde liv i byen hele året. Som kan undervise barn og unge, ta vare på de gamle. Folk som kan holde butikkene i gang hele året, lære barna å spille fotball eller spille teater, og som kan fikse ledningene så vi bokstavelig talt kan ha lys i vinduene året rundt.
Boligmarkedet er en av vår generasjons mange store bekymringer. Den totale avmakten og manglende reguleringene fra nasjonale politikere har ført til galopperende boligpriser i de store byene. En total frislipp av boligmarkedet vil bare føre til en ting – de kapitalsterke fortrenger helt vanlige boligkjøpere. Det er ingen tvil om at vi trenger politikk som forhindrer en slik utvikling, også i Risør.
Dersom vi fjerner boplikten, den ene reguleringen som hindrer rike hyttefolk fra å fortrenge sånne som oss, er vi redde for at det vil bli starten på slutten for byen vi er så glade i.
Vi har et oppriktig ønske om å flytte hjem, selv om det trolig betyr å ta til takke med et mindre variert arbeidsmarked og lavere lønninger, som igjen gjør at vi stiller dårligere på boligmarkedet.
Hvordan skal vi konkurrere med noen som kan bruke mer på sin andre eller tredje hytte, enn vi kan bruke på vår første bolig?
Risør har i mange år hatt en begrenset boplikt. Kommunedirektøren har to argumenter for sitt forslag om å fjerne boplikten; De mange unntakene for boplikten har uthulet reglementet og at det ikke ser ut som at boplikten har sørget for økt tilflytting.
For det første vil vi argumentere for at den åpenbare løsningen vil være å stramme inn bruken av unntak, heller enn å fjerne boplikten helt! For det andre kan det like gjerne være at bopliktens bidrag de siste årene handler like mye om at vi har unngått en enda verre fraflyttingstrend, heller enn å sørge for økt tilflytting.
Vi ber politikerne i Risør å tenke over hvem de lytter til i debatten om boplikten, og hva som er det beste for byen vår på sikt. For vi lengter hjem. La oss ha en sjanse til å vende tilbake.
Signert:
Josefine Gjerde, Johanna Berger Lindstøl, Inger Johanne Færsnes, Amalie Pedersen Foss, Margrethe Olsen, Martine Kvesetmoen, Elisabeth Aslaksen, Mathilde Pedersen Tveide, Say Kpaw Rustad.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.