I en oppheta debatt om Søgne og Songdalen igjen skal oppstå som egne kommuner blir «offer gjort til overgriper» og omvendt på bakgrunn av hvilket ståsted man har i debatten. Hvordan er dette mulig? Hva er rett og hva er galt? De fakta som blir lagt fram i debatten, er de til å stole på? Eller er fakta styrt av underliggende følelser?

Det hele startet med å utrede muligheten for å slå sammen syv kommuner. K7 sammenslåing. Deretter K5.

Søgnes ordfører som i utgangspunktet gikk til valg for Arbeiderpartiet mot sammenslåing, ble etter hvert en av tre ordførere som skulle jobbe for sammenslåing.

Det var en forutsetning for tvang at en kommune sto i veien for andre kommuner som ønsket seg sammenslått.

Sto virkelig Søgne i veien for noen andre kommuner som ønsket seg sammenslått med Kristiansand?

Og i tilfellet, sto Søgne mer i veien enn for eksempel Vennesla, eller Birkenes? Hvorfor ble det Søgne som sto i veien?

Hva er det egentlig som har skjedd?

I alle disse K7-kommunene bortsett fra i Kristiansand sa kommunestyrene nei til sammenslåing. Songdalen sa ja under forutsetning av at Søgne sa ja.

Under avstemningen i Songdalen stemte folket for ikke å slå seg sammen med Kristiansand. Kommunestyret sa ja under forutsetning av at Søgne sa ja. Et stort flertall av innbyggerne i Søgne sa nei. Og kommunestyret sa klart nei.

To kommuner sa nei. Kristiansand sa ja. Dette diskuteres ikke lenger.

Men hvordan kan det ha seg at fylkesmannen tolket dette som at Songdalen sa ja?

Hva mener vi om fylkesmannens redegjørelse til Stortinget? Var det en bevisst feilrapportering? Nei. Antagelig ikke. Mer, eller mindre, ser vi alle det vi ønsker å se. Det vi ikke ønsker å se; ser vi ikke.

Nå ble det slik at denne tolkningen åpnet opp for avstemning i Stortinget. Med en stemmes overvekt ble det vedtatt at Søgne og Songdalen skulle tvangssammenslås med Kristiansand.

Hvorfor ble ikke vedtaket i Stortinget opphevet straks det ble klart at fylkesmannens tolkning var feil og at det ikke var grunnlag for noen avstemning? Hvorfor fortsatte prosessen med sammenslåing videre som om vedtaket i Stortinget var gyldig?

Den første kommunale regningen jeg fikk fra Kristiansand var over dobbelt så høy som tidligere i Søgne kommune. Her måtte det være noe galt? Det viste seg at i Kristiansand hadde de en regel om at; leier du ut, eller har en hybel i huset ditt, skal du betale for to boenheter. Ikke bare en boenhet som i Søgne. Nå leide jeg ikke ut. Jeg brukte hele huset selv. Men i matrikkelen stod det at jeg hadde to boenheter og måtte derfor betale for to.

For å gjøre saken kort. Jeg fikk etter hvert en god og fyldig redegjørelse for hva kommunen kunne gjøre og hvilke valg jeg hadde. Kommunen kunne forandre tallet to til et ett-tall i matrikkelen. Det ville koste ca. kr 8000,-. Og da ville jeg slippe å betale for to boenheter. Men jeg måtte være oppmerksom på at om jeg valgte dette og senere ønsket å omgjøre valget og leie ut, ville jeg antagelig ikke få leiligheten godkjent som utleiedel. Jeg satte svært stor pris på god informasjon. Dette ga tillit til administrasjonen i kommunen. Tillit trumfer økonomi. En null til Kristiansand.

Men hva med løgn og bedrag? Skal det lønne seg?

Erik Bye sa en gang:

«Politikerne er til for folket. Når de slutter å høre på hva folket mener bør de finne seg noe annet å gjøre!

Det første politikerne bør huske på når de våkner om morgenen er at de er valgt inn som folkets tjenere og ikke som folkets herrer!»

Men hva med byråkratiet og offentlige institusjoner? Streber de etter å være så nøytrale som mulig? De har nok i utgangspunktet et ønske om å være nøytrale. Men klarer noen av oss å være hundre prosent nøytrale? Som menneske blir antagelig dette vanskelig.

Og hva med den fjerde statsmakt. Media?