I FVN nylig har en kunnet lese om at bostedsløshet er et problem for flere personer i byens rusmiljø. Det ble beskrevet at akuttilbudet for bolig er for dårlig, og at dette delvis skyldes at det er altfor få egnede kommunale boliger tilgjengelige. Dette har vært et problem i flere år for et betydelig antall mennesker. Er det en ting jeg har lært etter fem år i arbeid med rus og psykiatri, så er det at egnet bolig er avgjørende for effekten av behandling og bedring.

I mitt arbeid ser jeg dessverre altfor mange som ikke får en reell mulighet til bedring som følge av at de står månedsvis, kanskje årevis, på venteliste for egnet bolig.

Ufrivillig bostedsløshet har i tillegg mange alvorlige konsekvenser. Det kan medføre stor risiko for å oppleve traumatiserende hendelser og innebærer et betydelig stigma. Bostedsløshet kan dermed føre til utvikling av nye psykiske lidelser, som igjen gjør det vanskeligere å få bedre rusmestring, som igjen gjør det vanskeligere å fungere i bolig når den til slutt blir innvilget. Her snakker vi virkelig om en ond sirkel.

Det er også eksempler på mennesker som, etter at de har blitt rusfri i fengsel eller på behandlingsinstitusjon, får tildelt bolig der alle de nærmeste naboene ruser seg på tunge narkotiske stoffer og store mengder alkohol. Kommunens botilbud står dermed i veien for deres mulighet til å forbli rusfri.

På Odderøya er det også mange bostedsløse som har rigget seg til. Her med tre-fire presenninger. Foto: Håvard Karlsen

For mange har hatt en uverdig bosituasjon altfor lenge. Dette er dog ikke bare en problemstilling i Kristiansand. Det er en kompleks og sammensatt problemstilling som en nok aldri vil kunne takle perfekt. L

ikevel tenker jeg at det er mye som kan gjøres bedre, og jeg tror det er nødvendig at samfunnet som helhet bidrar for å få dette til. Politikere må delegere mer ressurser, da det er stort behov for nye boliger og boligene bør bli bedre tilpasset. Jeg mener at dette helhetlig vil lønne seg, da effektiv behandling av rus og psykiatri medfører frigjorte ressurser blant annet i politiet, rettsvesenet og ellers i helsevesenet.

Instansene som arbeider med problemstillingen må være villig til å tenke nytt. En god implementering av Housing First, en forskningsbasert modell som har vært til hjelp for mange bostedsløse i andre byer, kan være et eksempel på dette.

Dette er en modell der et tverrfaglig team arbeider for varig bosetting av bostedsløse, der brukeren skal ha reell medbestemmelse knyttet til valg av bolig. Vi borgere må være villige til å la flere rusboliger spres mer rundt i byen, heller enn at alle skal være samlet. Boligene for de tyngste rusavhengige må nok være samlet av flere grunner, men det trengs også boliger som er mer spredt for dem som ønsker og arbeider for bedre rusmestring.

Jeg håper at det i den neste kommunestyreperioden vil bli gjort mer for denne gruppen. Det vil være skammelig om situasjonen forblir uendret.