Autoriteten som forsvant

Konsekvenser er helt nødvendig, uavhengig av bagasje, og jeg vil trekke noen paralleller mellom de rystende hendelsene og utviklingen i den norske skolen.

Alt var ikke bedre før, men endringene i skolen gjennom generasjonene har ikke utelukkende vært positive. Samtidig er søkertallene til lærerutdanningen rekordlave. Kan dette ha en sammenheng?

Da mine foreldre gikk på skolen på 50-tallet, reiste de seg for læreren. Leksene måtte pugges utenat, og straffen for uakseptabel adferd var skammekrok, eller i verste fall pryl. Læreren var autoritær, og frykt var et virkemiddel. Heldigvis tilhører dette fortiden.

I min tid som skoleelev på 80- og tidlig 90-tall, hadde lærerens rolle blitt utvidet til en autoritativ klasseleder. Det var rom for å gjøre feil. Vi ble sett og anerkjent. Samtidig ble det stilt klare forventninger til oss. De som ikke oppførte seg ble sendt til rektor, og skrekken var «melding med hjem». Normen var at man som elev og menneske skulle følge regler og utøve allmenn folkeskikk. I motsatt fall ble det konsekvenser. Var skolen fortsatt for autoritær og skremmende?

Silje Margrethe Bertelsen Eng

Lærer og mamma, Kristiansand

Motvekten kom med L97, omtrent da jeg tok fatt på lærerutdannelsen. Individet ble satt i fokus, og «Det hele menneske» skulle fremelskes. En drivende ideologi for en kreativ lærerspire. Vi lærte å bruke myk stemme, vente tålmodig på ro, tilrettelegge alt, og møte barna på følelsene. Vi lærte at uønsket adferd er et språk vi må tolke. Det ble utvilsomt mer behagelig å være elev rundt millenniumsskiftet. Lærerrollen fikk en ny dimensjon, men var det mulig å beholde den autoritative læreren i dette?

Et par ting glemte de i alle fall å fortelle oss: Ingen kommer til å lære deg å være psykolog, boksepute, sosialarbeider, sykepleier, sekretær, arkiverer, familieterapeut og underviser i en og samme person. Det må du finne ut av selv, og mens antall hatter øker, svekkes din autoritet.

Ble vi fratatt autoriteten, eller avviklet vi den frivillig i kraft av paragraf 9a? Nyhetsbildet avdekker mulige langtidseffekter: Dersom ingen lærer dem noe annet, forventer barna at de autoritetene de møter på neste nivå i livet også skal snakke til dem med myk stemme og møte dem på følelsene.

Frykten som kneblet «ramp» på 50-tallet, har blitt overført til lærere og politi. Konsekvensene fra 80-tallet er ikke-eksisterende. Hvordan skal man lære av sine feil dersom man aldri får kjenne på konsekvensene? Kan tendensene vi ser, indikere at de barna som gjennom hele skoleløpet har utagert og opptrådt respektløst, og følgelig fått ha egne regler, fortsetter i samme tralten som ungdom og voksne? Er det muligens sånn at de foreldrene som ikke har tålt at deres barn har blitt irettesatt av lærere, videre vil sette seg opp mot politiet, og lære barna å gjøre det samme? Dette er spørsmål vi må våge å stille.

Det ble sagt at vi må «tåle hele dem». Vi skal tåle mye, men aldri at noen skader og fornedrer andre fysisk og psykisk. «Ungdom lever i nuet». Mulig det, men hvordan lærer man å tenke et par trekk framover? Alle gjør dårlige valg overfor andre mennesker iblant, men da må vi gjøre opp for oss. Sånn må det være.

Det er mye kjærlighet i god autoritet. Konsekvenser bør svi litt, enten man er en barneskoleelev som svarer frekt, en tenåring som banker opp et tilfeldig offer, en russ som bruker narkotika på russebussen, eller en voksen som bryter fartsgrensa. Da blir det rett og slett mindre fristende å gjøre det igjen. At foreldre anmelder politiet for å forsvare seg mot vold fra barna deres er urovekkende. De som før var autoritetene, står maktesløse tilbake.

Er dårlig adferd fortsatt et språk? Ja, kanskje. Jeg tror i så fall det de sier er: Hjelp oss! Lær oss spillereglene. Sett grenser for oss. Vi er ikke på noen som helst måte i stand til å sette dem selv.